Mine litterære krumspring

Jeg får aldri kjenne på en mage som vokser
Jeg får ikke kjenne de første bevegelser
Jeg får aldri se et barn med meg som opphav
Men jeg vet at jeg ville ha elsket det

Jeg får aldri se de første melketenner
Jeg får ikke føle ditt myke barnehår
Jeg får aldri høre de første ord
Men jeg vet hva jeg ville ha hørt, et "jeg er så glad i deg pappa"

Jeg får aldri se de første karakterer
Jeg får ikke oppleve den første krangel
Jeg får aldri føle det og være en far
Men i stundens alvor vet jeg at jeg ville ha klart det

Du ser en kant der alt står klart til et hopp
Hoppet vil endre alt og gi deg fred

Ditt hopp vil gi andre en sorg du ikke kan sanse
Sansene vil bli forandret for all tid

Dine mengder av smerte vil aldri gi slipp
Favntakets totale styrke har du i din makt

Dine utveiers mangfold begrenses av smertegrensen
Hva du tåler må andre se som din utvei

Hva du ikke skjønner vil du heller ikke vite
For dine utveier har krympet til en

Gjør du det du føler
Men vit at det finnes andre veier

Dine venn vet mer enn deg på dette
Men er ydmyk nok til å godta

Når alt annet er prøvd og ingenting gjenstår

Du ligger på slagmarken med banesår, og kjenner livets kraft forlate deg
Du sørger allerede over egen død, for du vet hva du ikke får oppleve
Du vil ikke se ditt barn vokse opp, i erkjennelse av din eksistens
Du får ikke kjenne en kvinnes barmhjertige og kjærlige tålmod, over din sjel

Hva var det du fikk utrettet i livet, sådde du i livet som din lære
Hva fikk deg til å elske, hate og gråte, og hvem sto sammen med deg
Hva gjorde inntrykk på deg, og hva lot du passere
Hva var det som ga deg din unike profil, og hvem var det som så dette

Hvem var det som drepte deg, og hvorfor fullførte han ikke jobben
Hvem skal se meldingen om et tragisk tap av sin eneste sønn
Hvem vil se ditt offer for et fritt Irak, for du vil jo aldri oppleve det
Hvem kan se seg selv i speilet uten tårer, over en forspilt generasjon

Et liv har gått tapt, og det finnes ingen rettferdighet
Et sjelsliv har forstummet, og det kan ikke erstattes
Et medlem av menneskeheten er tapt, og verden har mistet litt av seg selv
Et spørsmål støyer i mitt indre, når vil dette skje igjen

Jeg vet ikke helt hvor jeg er
Jeg ble truffet et sted, og husker ikke mer

Jeg er glad for å ha møtt deg, mamma
Men nå er jeg ikke mye tess

Jeg kan huske dine kjærtegn hver dag
Men etter år med død er mine minner uklare

Kulden som omslutter min sjel er total
Alle skrik og rop har gitt meg dype sår

Alt er forvitret i blod og livløst vev
Jeg ligger sammen med mange som ikke lever

Tatt av noen jeg ikke kjenner skal jeg nå erkjenne
Ingen vil kunne forstå mine lengsler

Min familie ser bare smerte i mitt tap
Mine arbeidskamerater som levde like så

Jeg ville bare gli inn i en nærliggende apati
Bare for å bli et håndterbart og levelig tap

Hvem jeg var og hva jeg gjorde er likegyldig
Så lenge du kan gi noen skylden

Alle som dør er noen du knapt kjenner
Kravet til empati er liten om ikke helt null

Min livsfilosofi gir meg noen enklere svar
Men tap er vondt nå og for 50 år siden

La oss alle se inn i fortiden for å minnes
Bare for en stund slik at de ikke glemmes

Dine venner som satte livet til
For å gi oss smaken av godhet, liv og takknemlighet

Nå har vi en annen virkelighet
Som jeg ikke kan føle

Du gikk dine egne veier
Du tenkte en ting og sa noe annet
Du fortalte aldri dine innerste tanker

Vi hadde det ikke lett i 6. klasse
Vi fryktet læreren over alle lærere
Vi kunne ikke skille oss ut noen av oss

Du lot skole være skole
Du lot livet være andres liv
Du forlot denne verden så altfor tidlig

I en annen tid ville du vært en rik mann nå
I en svunnen tid ville du vært brent på bålet
I den tid du levde vil du bli husket som en god venn

Jeg har hatt deg som venn hele tiden

Meningsløsheten stikker som kniver i din sjel
Du får smake smertens uendelige sterke favntak
Du ser ned i avgrunnens mørke uten noen hjelp

Dine dager har mistet sin mening
Gjerningens mekanikk har mistet klangbunnen
Du går uten makt og du er strippet inn til beinet

Din styrke er fremdeles kjærligheten
Ditt liv har mening med dobbel virkning
Sannhetens smerte er aldri evig

Du vil leve og ditt liv er hennes bevis på at hun har levd

Du skal dra herfra uten noe
Din kropp skal slutte å virke
Det endelige er ikke langt unna

Dine barns hjerter verker i sann smerte
Din manns brast for lenge siden, det går nå kun på vilje
Din familie står maktesløse og famler i deres eget mørke

Du vil se alle igjen når tiden er kommet
Du vil gi alle plass i din himmel som du gjorde her
Du er sammen med oss for all tid

En mor går aldri til grunne, det er det bare kroppens skjørhet som gjør

Frihet
....er å velge
....er å se
....er å høre
....er å lukte
....er å tro
....er å elske
....er å gi
....er å leve
for seg selv

Kjærlighet
....er å velge
....er å se
....er å høre
....er å lukte
....er å tro
....er å elske
....er å gi
....er å leve
i tillit til den annen

Livet mitt er som smidde lenker, de sitter godt sammen og har en farge som smelter sammen med mange andre

Du er ikke mer, men jeg kjenner dine hjerteslag i mine
Du er fremdeles sterkt savnet, og da lever du i meg
Du er med meg, og jeg kjenner meg trygg for alle farer

Jeg er sørgmodig, men jeg er kommet over sorgen
Jeg er usikker og redd, men ditt liv gir meg ro
Jeg er sikker på et fremtidig gjensyn, men jeg har ingen hast

Døden var barmhjertig med deg og meg, jeg takker Herren for det
Døden var ikke en avslutning for deg, den er ikke det meg heller
Døden var et innsyn i evigheten og det var like kraftfullt som kjærligheten

Det er fremdeles fullbrakt

Jeg kan høre ditt skrik fra et barnerom, men jeg finner ikke rommet
Jeg kan føle ditt hjerte banke, men jeg ser ikke din kropp
Jeg kan merke ditt nærvær, men alt jeg føler er savn

Mitt ønske var å bli kjent med deg, men nå er det for sent
Mitt ønske var å ære deg med min kjærlighet, men den ligger uforløst
Mitt ønske var å gi deg alt, men nå må jeg bruke det selv

Takk for at jeg ble skapt slik, selv om tapet er stort
Takk for kreften, som ikke drepte meg
Takk for de årene, som har leget mitt sjels sår

Du vil til all tid være mitt ideal, for leken er den største gaven
Du vil til evig tid stå uten meg, men jeg vil stå så lenge som mulig
Du vil ha en del av mitt hjerte, mitt ufødte barn

Han ser en mørk skygge på et bilde
Ubemerket har den kontrollert alt
Nå ebber dens liv ut med hans

Legens fortvilte ansikt lever som et speil
Fra intet har nå fikseringen blitt total
En smertens sorti tegnes opp i mangfold

Reisen tilbake gjøres i et stumt skrik
Andres liv har blitt til utilnærmelig lykke
Barns latter sprenger livskraften i biter

Hjemmet står alt der det har gjort
Det kjennes ikke som hans hjem lenger
Han har mistet rotfestet og blitt en fremmed

Maten er et bevis på liv og unngåes
Venners empati går samme vei
Sjelen trenges opp i et lite hjørne

Når alt er slutt innom kort vil veldig få se det
De som ville gi er alle fjernet i selvmedlidenhet
Din resignasjon gav oss alle mer smerte

Sanksjonert og fordrevet var det vi fikk føle
Livet var blitt degradert til smertens undersinn
Din slutt ble som et langt smertelig stikk

Jeg har tilgitt deg og gitt deg din fred i mitt sinn
En tid er gått nå og jeg husker en glad gutt
Tiden leger alle som vil tro på det

Hvil i fred min venn

There are somewhat hidden messages in every media news articles which include political statements. I'm not paranoid or wishing for a scoop, I'll guess everyone knows a little about it watching films about the subject. A film that describes this phenomenon goes deep, but not deep enough to bring the exact momentum into place. They simply can't do it because of hidden and unwritten laws about unveiling too much to the public domain. It's not that it's forbidden, but it will cause too many players in the field at the same time, confusing more than explaining things.

We know what media can produce of one small scale case, turning it into a national or international landslide that kills the original message and even sometimes people connected to it. The burden of being the revelator contributing to death, havoc or serious feuds, will in most cases today be divided into several cases or incidents carving out a path visible only for a few. So the thin red line exists, but only those with the right keys can intercept and read their "Enigma-tic" messages.

I have no plausible proof about this, but it would be unachievable to manage or be a part of, a messaging system you're not a member of yourself. And the fractural nature of it, are so advanced and alienated to the public eye, that you can read, watch and perceive without even being close to the message itself. And the first question is why they do this and on what basis they need a message system like this, when there are so many other means to communicate.

In these times, a hidden signal can be intercepted and decoded by a large number of people. But an "Enigma-tic" system in the media would be missed by the same crowd because it's too damn many articles to search, watch and get the right significant pieces together. To search and combine 10 articles about the same thing into the real message, the computers today would too long time to make it considered as a valued piece of information. And that's why only few people write about it, because they will be the laughing stock and soon be written off as lunatics bending the edge.

And that means the listening-in targeted audience killing off the busted channel, so it remains solid. And when I find my first, I will post it here.

Europass CV (EU CV mal)

En standardisert CV mal utgitt av EU med gode instruksjoner på hvordan man skal fylle ut og bruke den.

Last ned instruksjoner i PDF format HER

Last som PDF HER

Last ned som Word dokument HER

Hvor var Romerikets politiske landskap plassert ? Det osmanske rike ? Det Tredje riket ?

Disse "riker" var egne "politiske systemer" som står utenfor vårt PARLAMENTARISKE SYSTEM.

Britene "oppfant" hovedkomponentene i parlamentarismen med Westminster-modellen som Norge baserer seg på. Det finnes flere modeller som andre land praktiserer, men det går ut på det samme grunnlag.

Flere "moderne systemer" som direkte eller indirekte kompletterer vårt system, og avskriver "rikenes" systemer :

Folkesuverenitetsprinsippet , første som skrev om dette var Jean-Jacques Rousseau i verket Du contrat social i 1762.

Charles de Secondat, Baron de Montesquieu, skrev om maktfordelingsprinsippet i verket L'Esprit des Lois, Lovens ånd fra 1748, med tre frittstående institusjoner; en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Dette legger til grunn menneskerettigheter og setter en brems på korrupsjon.

----------------------------

Hitler-Tyskland startet som et despoti/oklokrati der politiske pøbler faktisk tilrev seg makten gjennom vold og frykt, mens et politisk spill utspant seg. Hitler utropte seg selv som autokrat en stund etter maktovertakelsen. Om despoti sa Montesquieu: «Det er umulig å tale om slike monstrøse regjeringer uten å bli rasende». Montesquieu skulle ha visst hva som ville skje flere hundre år senere, han døde 10. februar 1755.

Rettspositivismen sier at det til enhver styrende juridiske system, er gyldig og at det ikke finnes noe annet. Derfor kunne man si at Nazi-Tyskland og de andre rikene ikke brøt noen lover ut ifra dette prinsippet. Men i dette systemet smelter stat og rett sammen og da oppheves objektiviteten og dermed alle grunnleggende demokratiske rettigheter.

Hans Kelsen var grunnlegger av den rene rettslære (Wienerskolen), med en grunnleggende norm. Denne rettslæren gikk en helt annen vei enn rettspositivismen.

Kelsen brukte dette ordet til å betegne grunnleggende norm, rekkefølge, eller regelen som danner en underliggende grunnlag for en juridisk system. Teorien er basert på et behov for å finne et utgangspunkt for alle lover, som grunnleggende lov og da kan denne "grunnloven" kan få sin legitimitet. Dette kom til praktisk uttrykk da han skrev utkastet til den østerrikske forfatning av 1920.

Dette er bare en liten del av de mulige metoder for å avskrive alle forsøk på å putte disse rikenes inn i våre moderne systemer. Jeg kunne ta andre veier inn som f.eks. naturrettens (Aristoteles) prinsipper som Nurembourg rettsakene bl.a. baserer seg på.

Noen flere som isonomi, likhet for loven, isokrati er like politiske rettigheter, isotimia er lik respekt for alle borgere,isopolitieia er like rettigheter, isopsephia er lik stemmerett er også veier å gå for å fjerne oss en gang for alle fra disse rikene.

Stoisismen var Romerrikets filosofi. Kjernen i stoisismen er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Følelser blir da som dommere, stoikerne trodde at følelsene var dommere og derfor kognitive: De er former for en kunnskap, enten sanne eller falske.

Seneca den yngre var keiser Neros læremester en stund og bidragsyter til den stoikiske lære. Marcus Aurelius hadde også denne læren i sin styremodell. Cicero, Diogenes og Sextus Empiricus har også skrevet om stoismen.

Det osmanske rike var et dynasti med en sultan som enehersker. De hadde klassestyrt hiarki som var sekulært grunnet. Den administrative eliten, Nazirene kontrollerte ministeriumet Nazereti. Selve hiarkiet i dette riket minner mye om Nazi-Tysklands.

Rettsystemet til riket var basert på filosofien av lokal rettsvitenskap. Lokale rettsystemer som ikke var i konflikt med staten som en helhet, ble stort sett latt være i fred. Det betydde at kristne og andre grupper kunne dømme hverandre etter egne roller. Altså ser vi igjen rettspositivismen satt i system.

Les gjerne selv om rikene og se selv hvorfor disse ikke sammenlignes, settes i bås eller ha en "fornuftig" helhetlig kobling til vårt system

Hvorfor vi lever er et tema som fenger stort, men innholdet er i høyeste grad interessant sett gjennom et fugleperspektiv også. Vi tror vi leter etter et enestående konsept; ”Meningen med livet”, og det er vel og bra for noen, men ut ifra fuglens posisjon uinteressant.

Hva er det vi ser i oss, samfunnet og metaforene vi omgir oss med? Lever vi virkelig her kun en gang, og har vi ingen som har skapt oss? Er religion en metafor for medmenneskelighet satt i system, og er ateismen en human vei ut i tomme intet? Er alle sanger, dikt og andre bøker om kjærlighet et desperat ønske om det, uten at det skjer noe som helst?

Er det ingen orden, og er alt bare en tilfeldighet? Kaosteorien er jo for lengst passé og intelligent design er nå moteordet. Kjenn det utrykket på tungen; ”Intelligent Design”, det er en fallitterklæring uten sidestykke fra ateister, agnostikere og mystikere samt en rad forskere som ikke kommer lenger. De er bare blitt kvasi-kristne og mener seg å ha en bedre forklaring enn den i Bibelen, Bibelen som blir mer og mer dokumentert jo mer de graver der nede.

Ingenting av dette er viktig for en definisjon av selve livet faktisk. Cogito ergo sum er; Jeg tenker, altså fins jeg ; skrev René Descartes en gang i tiden og fikk jo rett på dette på sekundet. Vi har samme lette eksersis på de aller fleste spørsmål i livet ellers også. Det er bare slik at disse på ingen måte gir de svar vi vil ha, det er nemlig slik at vi ser bort fra Gud og Hans skaperverk når vi i trass går inn i våre egne liv med egne viljer og profane ønsker.

Vi er som ungdommer i trasstiden, der vi forsøker å skape et rom og distanse fra våre foreldre, det er nettopp slik vi unngår Vår Fars Røst. Hvorfor vil vi bort fra Gud når vi vet at det er Hans ønske at vi skal finne for eksempel ”absolutt alt godt” gjennom Ham. Hans kjærlighet er grenseløs og så dyptfølt at han ga sin Sønn til oss for at vi skulle få direkte kontakt igjen gjennom Jesus.

Du stikker ikke på brevandring uten tau og fører, da faller du garantert igjennom akkurat som du gjør uten Jesus. Hva skjer når folk blir frelste i Kristus, hva er fellesnevneren, jo at et slør ble fjernet framfor deres øyne. Det er det alle kristne sier om hva som bl.a. skjedde med dem. Det samme skjedde meg og fysiske helbredelser kom meg til gode.

Hvorfor skriver jeg dette i dag, jo fordi jeg er født på ny (12 august i år), gjenoppreist i Kristus, og rettmessig eier av et himmelsk sertifikat som sier at jeg er en broder i troen, og er i slekt med alle kristne i dag og dem som levde før meg. Å ha en slik familietilhørighet gir meg en uhørt styrke jeg aldri trodde skulle komme min vei.

Skaperverket ser for meg ut som enormt puslespill der hver brikke har en definitiv plass og funksjon, hvor vi har en forutbestemt skjebne som er tråkket opp for oss, bare vi tror at den er der for oss. For vi kan ikke se denne i det hele tatt, fordi syndefallet fjernet oss fra Gud. Vi har kun en perfekt egenskap igjen, for at vi skal være i stand til elske Vår Far, kjærligheten.

Men vi har jo latt den onde åndeverden ta Jorden og vi tramper på hverandre, dreper og tilintetgjør, ødelegger kjærligheten og forsøker å omskrive Ordet. Hvorfor gjør vi slikt hvis det er det eneste livet vi har da? Hvis dette var det eneste vi hadde, skulle vi ikke ha lært gjennom alle de generasjonene og i følge forskere millioner av år.

Det er 2,4 millioner år ned til forskernes Lucy, som skal være en av våre stammødre. Vi er så intelligente at vi skulle ha sluttet fred for tusener av år siden, men hvorfor har vi ikke klart dette. Det er mer mellom himmel og jord sier mange uten selv å tro dette. Men de vet egentlig svaret, men er benektende utad. Hva som foregår i deres sinn vet bare de selv, en ting er sikkert og det er at det finnes mer mellom himmel og jord som vi ikke ser.

Tanken er at vi skal klare oss selv, være selvstendige? Selvstendig? Hvem bestemmer for oss her på jorden, jo politikerne, makt, prestisje, diverse media og spisse albuer pluss noen ufrivillige som kommer inn uten egen innblanding. Selvstendighet er et påstått begrep, og der vi regner frihet som et begrenset begrep. Bare det å snyte på skatten er et viktig instrument som skaper frihet hos noen, og grenseløs irritasjon og misunnelse hos andre når det blir oppdaget.

Kan vi se et barn inn i øynene å si at Jesus ikke eksisterer, kan vi gjøre det samme på et dødsleie der en pleietrengende gjennom mange år ser Jesus komme vedkommende i møte før det aller siste. Vi har kommet dit hen at vi ikke lenger kan forkynne eller gi kristen assistanse på sykehus, eldrehjem og andre institusjoner. Empatien er som blåst bort, nå er alle pleietrengende et nummer for å få de midler som skal holde vedkommende i livet. Det metafysiske og metapsykiske er ikke på kalenderen og vil ikke bli det lengre.

Jeg hater deg, jeg elsker deg, jeg ignorer deg.

Hvorfor kom du til meg, hvorfor blir du hos meg, det er det samme for meg
Hva ser du i meg, hvorfor ser du det, hvorfor vil du ha det ut av meg?!
Når du kom til meg, sa du ikke hva du var ute etter eller når du ville forlate meg. Du anklaget meg for å vise deg for stolt i begynnelsen. Du lovet meg at ingen skulle finne det ut og at alt skulle være mitt.

Du viste meg at det gikk bra i begynnelsen, men fortsettelsen ga meg en ny frykt. Hvorfor tok du ikke av gårde når du så dette! Du kalte meg bare for en stolt bortskjemt pike og at det var mange som meg som var glade for dette.

Løgnene du serverte meg var bare så gode i begynnelsen, de ble bare borte og jeg måtte bære skammen selv resten av veien etter at du forsvant. Hvorfor stakk du av når jeg trengte mer av deg, nå er det bare rutinen igjen av skallet etter deg.

Jeg hater deg for at du svek meg når jeg trengte deg som best, nøden min så du ikke, du bare lo av den og sa bortskjemte pike…… Det ble bare meg igjen etter deg, men sporene av deg er like levende i dag som da du kom til meg.

Jeg trengte deg når alt ble svart, nå er alt svart nesten hele tiden. Hvor kommer du ikke med lyset ditt, du svarte engel med ødelagte liv og som bringer død når du kan det. Hvorfor sviktet du meg når mitt behov ble som størst.

Fordi dine svik er ditt embete og lidelse ditt kall, og jeg ser deg i ditt rette lys. Ditt kallenavn har mange som begreper i våken tilstand, men dine ryttere kommer som regel i ly av meditativ tilstand der du påkaller lysten for at rytterne skal fullføre sitt oppdrag.

Depresjoner kan alle få, og hvorfor får vi dem. Vi var glade og muntre i et sekund, så kom tungsinnet inn over oss i full tyngde.

Hvorfor? Fordi vi faktisk "ruser" oss i medgang, endorfiner i hjernen sørger for en lykkerus som er temporær eller kortvarig. Når vi kommer ut av den, vil måten vi kom ut av den bestemme om vi går inn en negativ "psykose" som en depresjon.

Det er faktisk slik at hvis vi flykter inn i noe godt for å bli der en stund; "for vi orket ikke lenger å være der vi var" -følelse, vil egentlig forsterke det tungsinn som var der. Men det føles ikke så tungt med en gang, men dette er mentale spiraler med selvopptrekk som tar oss ned i avgrunnen.

Men spiraler er gode saker og får oss opp igjen med samme kraft, ikke alltid for egen hånd. Det er da gode venner eller hjelpere er bra å knytte bånd til for å reaktivere spiralens kraft til å ta oss opp til overflaten igjen.

Selv bruker jeg selvmanipulasjon til reaktivere spiralen, men dette er årelang trening og et resultat av en teknisk hjerne med tung selvinnsikt.
Men alle kan ta del i dette, for det hvordan du ser på deg selv og i hvilket verdensbilde du har snekret deg dine kjepphester. Har du kjepphestene i et bilde og lever i et annet, har du problemer med å hente disse når du trenger disse.

Mange gjør disse feilene fordi vi tenderer til å ha større tro på andre enn oss selv. Da spikker vi fine saker til andre og glemmer at vi trenger de samme selv. Men det er ikke sikkert vi har troen på at vi spikker godt nok selv til oss selv, og trenger de vi spikket til andre i retur.

Men de er gått ut på dato, sevjen er borte og ingen forstår hvorfor de trenger å gi noe tilbake. Vennskap dør på denne måten og vi forstår ikke hva som skjedde. Hvorfor så ikke de som fikk denne det fantastiske med denne, den var ment som et bindemiddel mellom oss, men jeg forsto det ikke selv heller. Bare i ettertid så jeg sevjens mellommenneskelige kraft, og det var da jeg ønsket den tilbake.

Det samme gjelder våre egne interne kjepphester, de vi lager for oss selv til oss selv. De skal bare brukes internt og trenger ikke kvalitetssikring på samme måte som de vi gir til andre. Det er som å leve på vann og brød selv, ved å løfte andre opp på en gullstol. Man blir utbrent på dette og skjønner ikke hvorfor engang, fordi disse kommer fra en kilde vi ikke har helt kontroll over når vennskapene blir dype og går over i miniunivers som man dyrker felles med nye vakre kjepphester, nye planetariske enheter og samstemte samhandlinger.

Det er da vi mister oss selv litt, blir avhengige av andres lykke og motgang og ser oss selv gjennom det nye universum som er skapt. Tomheten etter et slikt havari kan være total, og man bruker som regel flere år med mental gjenreisning. I disse dager bruker mange sentralstimulerende stoffer som forsterker men samtidig forvrenger disse bildene av vennskap, ekteskap og andre forhold.

De som ikke gjør det, går igjennom en sjelsettende omgang med mental juling som former og gir oss nye uttrykk for glede, sorg og ren desperasjon. Vi finner oss selv ikke igjen fordi vi mistet noe som aldri vil komme tilbake tror vi.

Men det som har skjedd, er at vi sakte glir mot en selvbevissthet, tyngre erfaringsbase og troen på oss selv. Det er bare at det koster så mye hele tiden, men tro det eller ei, det finnes ingen snarveier til selvtillit, tro og en grunnleggende indre ro.

Så med depresjoner kan jeg trygt si til deg, at du er på riktig vei!

En dag ba en lærer sine elever skrive navnene på sine medstudenter ned på to ark, og de skulle sette av litt plass mellom hvert navn. Hun ba dem tenke på det beste de kunne si om hver eneste person, og skrive dette ned under den enkeltes navn. Det tok klassen resten av timen å fullføre oppgaven, og da de alle forlot rommet, leverte alle inn sin oppgave. Neste lørdag lagde læreren en liste til hver eneste elev, hvor det sto hva de andre elever hadde sagt om personen. Om mandagen ga læreren hver enkelt av elevene hennes eller hans liste. Om kort tid smilte alle elevene. 'Virkelig' hørte hun bli hvisket. 'Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen', og 'Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye', var de fleste kommentarer.

 Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke, om de visste eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe. Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre. Mange år senere, ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen. Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste. Han så fin og voksen ut også. Kirken var fylt med vennene hans, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten.

Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære kisten, bort til henne. 'Var du Marks matematikklærer?' Hun nikket 'ja.' Så sa han: 'Mark snakket mye om deg' Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var også der, helt tydelig ville de gjerne snakke med hans tidligere lærer. 'Vi vil gjerne vise deg noe' sa hans far, mens han tok lommeboken sin opp av lommen. 'De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette'. Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange gangene, det hadde vært brettet sammen. Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameratene hadde sagt om Mark.

'Tusen takk fordi du gjorde dette' sa Marks mor. 'Som du kan se, satte Mark det meget høyt.' Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa, 'jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme.' Chucks hustru tilføyde, 'Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i våres bryllupsalbum.' 'Jeg har også mitt, det er i min dagbok' sa Marilyn. Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt. 'Jeg har det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på våres liste.' Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se ham igjen.

De fleste mennesker i dag oppfører seg, som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer. Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for sent.

Husk, du høster, hva du sår. Husk at du betyr noe for noen!

Må din dag bli god, deilig og spesiell, nøyaktig som du selv er

Du roper etter rettferdighet og ansvarsfølelse
Slagmarken er dynket i blod og frykten lever et eksklusivt liv her
Skriket er ditt siste, Roma Victor

Du fant aldri roen i ditt liv og noen må betale for det
Kroppene ligger spredt på ditt sverds monotone dødsmars
Blodet renner ut av gapende sår, Roma Victor

Du så frykten som næring og den merket deg med tap
Sårene du fikk var ikke så uvanlige og de formet deg en siste gang
Ditt blodfattige ansikt lyser av hat ennå, Roma Victor

Du strekker deg mot lyset og venter på ditt Elysium
Sjelen dør i takt med blodtapet fordi du aldri trodde på en annen utgang
Du lukker øynene og venter på ditt siste, Roma Victor

En fiende ser deg i øynene for siste gang
Han er på vei til sitt rike og du gir ham aksept for slaget med øynene
Du ser tunnelen av lys, Roma Victor

Du ligger på en båre med to mynter og skal tilintetgjøres
Sjelen er hjemme og ditt legeme har blitt fremmed for alle og enhver
Din gjerning er ferdig, Roma Victor

A man from the hills above once said that the spirit of an eagle lies deep inside our hearts.
The hunt gives us strength of a bull and the arrow extends our deadly breath.
The Eagle comes back to feed the warrior to battle and prepare his journey.

The man living next to the river once told me that arrowheads are made with love and care.
The animal deaths are sacred and protected by every warrior as he kills with no lust.
The Eagle gives him peace and harmony in the transfer of the slain beast’s powers.

A woman living in the town next to us says that we are a threat to her and her husband.
The following day we spot soldiers on the hillside ready to kill us for a woman’s fear.
The Eagle screams drowns in the roar of guns and following silence of no living person.

A person in the future will ask if an advanced civilization would go down so easily.
The question is rather why you feared our ways of life so immensely that you could kill a child.
The Eagle saw and felt his heart die and his lungs were emptied of blood and air.

Hva er tilgivelse og hvordan spiller den ut sine kort, falske eller ekte. Kan vi skille falsk fra ekte i en vanskelig livssituasjon, eller være i stand til å gi en halvhjertet uten særlige konsekvenser. Det som er viktig i en slik hendelse, er at du på en eller annen måte blir enten fri for noe eller så får du en ny ripe i lakken.

Hvorfor gir vi inntrykk av at en tilgivelse kan løse en fastlåst sak, når vi innerst inne kanskje vil ha blodhevn, vedkommende offentlig straffet eller ydmyket. Det står tindrende klart at mange tilgivelser gir bare en eksistensiell godkjenning, altså at du er tilgitt og kan reise og ryke. Hva slags tilgivelse er dette, jo en teknisk øvelse der den som tilgir ligger på et høyere plan enn den som skal få den. Du blir da en underordnet skikkelse slik at vedkommende kan håndtere den gjerning eller utsagn som ble utøvet eller utsagt. Dette er altså ingen fullgod tilgivelse, men heller en aksept der det som ble akseptert ikke bestod av gjerning eller utsagn, men selve øvelsen i etterkant.

Du kan ikke fremstå som mer verdt hvis du skal tilgi med et ekte hjerte. For å tre inn i et mentalt kammer der forvolder befinner seg, for å så gi av seg selv i en meget vanskelig posisjon er ikke bare vanskelig, den trenger mer enn vanlig selvinnsikt og dybdeforståelse. Denne forståelsen kan bare begripes gjennom egen livserfaring og en dyp tro på at de aktuelle mennesker har denne egenskapen forankret i sin sjel. Hvis ikke er blir dette bare en øvelse i et mentalt spill som lager mer harme enn harmoni på sikt, ettersom det vil bli gjennomskuet på et tidspunkt.

Fastlåste situasjoner har en tendens til å vokse i proporsjoner til det ikke lenger er gjenkjennelige hos en av partene. Forvolder er den som sitter med utgangspunktet, mens det eskalerer fritt hos offeret. Hvem er ansvarlig for denne ensidige opptrappingen, forvolder har sikkert ikke regnet med dette og er vel derfor uten teknisk skyld i selve stegene hos offeret. Mentalt sett vil alle former for menneskelig interaksjon ha en dualitet i skyldspørsmålet. Og da kommer vi til selve kjernen i begrepet tilgivelse.

Offeret kan velge ut i fra flere modeller for tilgivelse, det bestemmes av nærheten eller tidsaksen til selve gjerningen eller utsagnet. Jo lenger unna, dess bedre kunnskap om egne tap og forvolders motiver. Men det kan også virke motsatt ved at tidsaksen virker som en akselerator for mentalt tankespinn eller tapsspiral. I begge tilfeller er det nesten umulig å få til tankegods som kan virke stimulerende for en god utgang. Egen kunnskap om sin tanketeknikk er gode indikatorer, og det gjenspeiles i livet generelt.

Motiver som ensartede utganger og videreføring er sjelden i gode tilgivelser, da den ene parten alltid vil føle seg mer mindreverdig enn godt er. Disse ligger mer i brutale gjerninger og stigmatiserende ordbruk der offentligheten er inne i bildet. Da ligger det som regel til grunn at vedkommende ikke er i familie eller deler nærmiljø med forvolder. I disse sakene vil det alltid ligger mer mentalt arbeid hos offer enn hos forvolder.

Når en sak har blitt ”kald” hos forvolder, kan vedkommendes mentale landskap være så langt borte fra saken, at en tilgivelse faller ut i tomme intet. Det vil si at vedkommende ikke engang vet hva som er forvoldt og i hvilken utstrekning dette har utspilt seg for offeret. Det blir enda mer uforståelig hvis offer har levd et tilsynelatende normalt liv og holdt informasjonen for seg selv i mange år.
Da er vedkommende faktisk selv ansvarlig for at tilgivelsen blir for vanskelig å fremsi samt å legge saken inaktiv. Ikke for å frita forvolder for noe, men det er faktisk retningslinjer for offeret i tidsaksen også. Forvolder kan ikke forventes å ha ansvaret for dette regnskapet, da det ville være å gi mer ansvar på en allerede utført handling eller fremsigelse.

Så hva kan man gjøre hvis man skal tilgi noen med et ekte hjerte, og få det til å virke for seg også på sikt. Til det finnes det ikke enkle svar, fordi det er ukjente parametre selv for den som skal tilgi og langt flere for den som skal få den. Det viktigste er at man ikke skal miste seg selv eller frata seg selv noe som er en del av personlighetens egenskaper. Og det er der man treffer de fleste feil begått av den utøvende.

Mange tror at en oppramsing av alt saken har forvoldt for å så gi en tilgivelse som står i stil, med både bløte og harde ord vil gi det beste resultatet. Det er å påføre forvolder en ny ukjent smerte, og denne vil ikke tilgivelsen gjelde for. Forvolder går da derfor fra vedkommende med en tilgivelse, og en ny smerte som det ikke finns botemiddel for. I tekniske termer blir offeret til en forvolder uten å vite dette direkte.

Hva er så en god, ekte og sannferdig tilgivelse. Det er kun du som vet dette gjennom en ransakelse av saken. Den viktigste ingrediens er faktisk kjærlighet til deg selv og det faktum at det er nettopp du som fortjener dette. På den måten vil du føle at saken faller maktesløs og død når du fremsier dette. Så det er egentlig du som har alle svarene som til syvende og sist vil kulminere i en tilgivelse. Når den er fremsagt, vil du for all framtid fremstå som den som løste den og drepte den.
Det er mange type saker det alltid vil være et nærmest ufremkommelig landskap, for å få den forløsning som behøves for å fremstille nok gods til en slik tilgivelse.

Da må du faktisk skape en mindre vanskelig tilgivelse for deg selv med nettopp den manglende farbarhet som innhold. Denne beholder du for deg selv som en katalysator for den egentlige. Du plukker den frem ved selve gjerningen og bruker denne som indirekte innhold ved fremsigelsen. Da har du faktisk gjort et mentalt kvantesprang av de virkelig sjeldne, og du har fått mer verdifull innsikt som er mer verdt enn selve tilgivelsen.

Den perfekte tilgivelsen finns ikke som begrep, men det finns like mange perfekte som det finns hendelser og gjerninger begått mot deg. Det kreves mot, smertetoleranse og nestekjærlighet og når du finner noe av dette uten altfor stort arbeid, vil du også finne resten. For da ser du at det faktisk er mulig å gjennomføre.

Til pappa

Jeg står naken og ribbet tilbake når du forlot meg
Dine armer som engang løftet meg opp er borte
Men du kom tilbake med en ny gave som aldri dør

Jeg merket ikke de første forsøk på å nå meg
Dine utrop kom ikke mine ørers nærhet
Men du fant allikevel en ny metode for ditt oppdrag

Jeg kjente med et en nærhet av deg i det stille
Dine ord ble på nytt levende og jeg fant en ny ro
Men dine ord visnet bort da jeg ble fylt av avmakt

Jeg ble sterk uten deg først og ga meg selv falsk trygghet
Dine ord kom så på nytt og slettet alt på nytt
Men du fant de ord jeg kunne stole på for et nytt liv

Jeg ble stolt av å være din sønn og ga det til andre
Dine opplevelser ble nære som selvopplevd og ga styrke
Men ditt liv var også fylt av dyp smerte som jeg nå føler

Jeg fikk kunnskap om din første kjærlighets tragiske død
Dine ord kan ikke fylle meg med hva du følte den gangen
Men jeg vet at din sjel skrek av smerte i lang tid som jeg gjør nå

Jeg er fylt av din og egen smerte i dag fordi jeg savner deg
Dine sår verker ikke men jeg har fått mine egne
Men du lindrer meg hver gang jeg tenker på deg kjære pappa

Din elskede sønn   

Jeg husker ikke den dagen jeg visste at jeg elsket dere,
Jeg husker heller ikke den første dagen jeg kunne si at jeg er glad i dere
Det eneste jeg vet er at det var veldig tidlig

Jeg husker ikke deres første svar til mine forsøk på å vise min kjærlighet
Jeg husker heller ikke hvordan jeg selv følte når jeg fikk disse bekreftelsene
Det eneste jeg vet er at det dannet tryggheten jeg hadde

Jeg har opplevd store kriser i livet mitt som har snudd opp ned på livet
Jeg har også hatt store utmattende fysiske og mentale smerter som ville ta meg
Det eneste som virket var mine barndoms tanker om trygghet

Jeg har opplevd stor sjelsettende lykke som har forsterket selve livet
Jeg har også hatt enorme framganger sett ut ifra utgangspunktet
Det eneste jeg kunne gjøre var å dedikere dem til dere

I dag er alt annerledes fordi alt ligger i ruiner og de ligger på meg
I dag er også alle andres liv forandret fordi de nektet å gi opp når det var OK å gjøre det
Det eneste jeg vet er at kroppen min ga opp men ikke jeg

I dag kan du gå til min grav og se friske blomster som betyr at jeg er elsket
I dag kan du også se at vi vant mer enn de tårnene vi tapte
Det eneste vi nå vet er vi holder sammen levende og døde

I begynnelsen så jeg ikke tegnene som skrek mot meg .... kom deg ut
Dine små hentydninger ble sterkt formet i kjærlighetens rus ..... i starten
Vaklende frøs din personlighet fast i gammelt gods .... så ble du en annen

Mine følelser ble stengt ute med tanker om at jeg var ........ utro eller ikke verdig
Dine rastløse hender fant plutselig grep i raseri ......... jeg fikk ikke puste
Tungt falt jeg ned avgrunnen uten riktig å forstå hvorfor du løsnet grepet .... jeg skulle jo dø

I et hjørne av soverommet satt du gråtende og forsto ikke hvorfor du hadde gjort dette ...... jeg med deg
Dine roser og godord tok slutt etter kort stund da din kamp tok over ..... jeg ble fienden
Gråtende søkte jeg til et kontor som kunne hjelpe meg ... etter år med overgrep

De sa at jeg hadde en god sak for jeg hadde jo søkt hjelp ..... etter boka
Etter dommen så jeg smilet ditt forplante seg i meg ..... som et evig byttedyr
Fortvilt sitter jeg nå i et hjørne på soverommet og venter på den dagen ...... han kommer

Hun legger seg i nattens mulm og det er for siste gang
Hennes liv er ødelagt for lenge siden og det er hennes feil
Valgene hun tok lammet og ga hvert slag fornyet kraft til de gamle

Hun var trøtt av alle som velmenenende ga henne utilsitiktede piskeslag
De mange rundt henne visste lite om summen av fatale slag til hennes sjel
Kunsten om å leve var blitt til et monumentalt verk av Salvador Dali

Hun ser klokken renne over kanten på hennes egen platform
Surrialismen i livets mange vinkler hadde forsterket tapene ekstra
Geleklumpens grep overkanten glipper og pillenes kraft slår til

Hun blir funnet av sin ektemann som tar seg til ansiktet i et forpint øyeblikk
Det fatale har funnet vei inn i hans sjel og han fatter hva hun har gjort i den siste stund
Han setter seg ned og leser hennes siste vilje med pumpen på vei til sitt endelikt

Jeg ser deg nederst i veien
Du ser mine armer men greier ikke å strekke deg ut
Det er for langt og du nærmer deg sakte
Jeg ser du gråter i det du finner mine armer
Jeg kjenner den knugende styrken i ditt grep

Din sjel åpner seg opp i det du ikke lenger holder tilbake
Alle dine forpinte tanker og opplevelser kommer innpå meg
Jeg ser hva du åpner opp men ikke det direkte innholdet
Dine sår lukker sakte da jeg påkaller Jesus legedom
Jeg kjenner en seier i dine knokler som blir forsterket

Han sår empati i meg til å forstå hva du har av smerter og sår
Din stemme skjelver i samstemt bønn om salvelse og helbredelse
Der leger og psykologer feiler kan Jesus opprette sitt Kongerike i deg
Dine lengsler om egen perfeksjon stilner sakte i dagene som kommer
Jeg kjenner personligheten din får et ekte uttrykk

Ditt hat til deg selv og ditt spisemønster forstummer i det mørket det tilhører
Du har forlatt mørket og står i lyset der Jesus kan ser at du ser Han
Jesus drar ondskapen ut og viser deg hva dette egentlig er for noe
Han oppløfter deg underviser deg og elsker deg nok til at du mottar dette
Jeg kjenner din plattform er blitt større i sannhet