Mine litterære krumspring

Hva er tilgivelse og hvordan spiller den ut sine kort, falske eller ekte. Kan vi skille falsk fra ekte i en vanskelig livssituasjon, eller være i stand til å gi en halvhjertet uten særlige konsekvenser. Det som er viktig i en slik hendelse, er at du på en eller annen måte blir enten fri for noe eller så får du en ny ripe i lakken.

Hvorfor gir vi inntrykk av at en tilgivelse kan løse en fastlåst sak, når vi innerst inne kanskje vil ha blodhevn, vedkommende offentlig straffet eller ydmyket. Det står tindrende klart at mange tilgivelser gir bare en eksistensiell godkjenning, altså at du er tilgitt og kan reise og ryke. Hva slags tilgivelse er dette, jo en teknisk øvelse der den som tilgir ligger på et høyere plan enn den som skal få den. Du blir da en underordnet skikkelse slik at vedkommende kan håndtere den gjerning eller utsagn som ble utøvet eller utsagt. Dette er altså ingen fullgod tilgivelse, men heller en aksept der det som ble akseptert ikke bestod av gjerning eller utsagn, men selve øvelsen i etterkant.

Du kan ikke fremstå som mer verdt hvis du skal tilgi med et ekte hjerte. For å tre inn i et mentalt kammer der forvolder befinner seg, for å så gi av seg selv i en meget vanskelig posisjon er ikke bare vanskelig, den trenger mer enn vanlig selvinnsikt og dybdeforståelse. Denne forståelsen kan bare begripes gjennom egen livserfaring og en dyp tro på at de aktuelle mennesker har denne egenskapen forankret i sin sjel. Hvis ikke er blir dette bare en øvelse i et mentalt spill som lager mer harme enn harmoni på sikt, ettersom det vil bli gjennomskuet på et tidspunkt.

Fastlåste situasjoner har en tendens til å vokse i proporsjoner til det ikke lenger er gjenkjennelige hos en av partene. Forvolder er den som sitter med utgangspunktet, mens det eskalerer fritt hos offeret. Hvem er ansvarlig for denne ensidige opptrappingen, forvolder har sikkert ikke regnet med dette og er vel derfor uten teknisk skyld i selve stegene hos offeret. Mentalt sett vil alle former for menneskelig interaksjon ha en dualitet i skyldspørsmålet. Og da kommer vi til selve kjernen i begrepet tilgivelse.

Offeret kan velge ut i fra flere modeller for tilgivelse, det bestemmes av nærheten eller tidsaksen til selve gjerningen eller utsagnet. Jo lenger unna, dess bedre kunnskap om egne tap og forvolders motiver. Men det kan også virke motsatt ved at tidsaksen virker som en akselerator for mentalt tankespinn eller tapsspiral. I begge tilfeller er det nesten umulig å få til tankegods som kan virke stimulerende for en god utgang. Egen kunnskap om sin tanketeknikk er gode indikatorer, og det gjenspeiles i livet generelt.

Motiver som ensartede utganger og videreføring er sjelden i gode tilgivelser, da den ene parten alltid vil føle seg mer mindreverdig enn godt er. Disse ligger mer i brutale gjerninger og stigmatiserende ordbruk der offentligheten er inne i bildet. Da ligger det som regel til grunn at vedkommende ikke er i familie eller deler nærmiljø med forvolder. I disse sakene vil det alltid ligger mer mentalt arbeid hos offer enn hos forvolder.

Når en sak har blitt ”kald” hos forvolder, kan vedkommendes mentale landskap være så langt borte fra saken, at en tilgivelse faller ut i tomme intet. Det vil si at vedkommende ikke engang vet hva som er forvoldt og i hvilken utstrekning dette har utspilt seg for offeret. Det blir enda mer uforståelig hvis offer har levd et tilsynelatende normalt liv og holdt informasjonen for seg selv i mange år.
Da er vedkommende faktisk selv ansvarlig for at tilgivelsen blir for vanskelig å fremsi samt å legge saken inaktiv. Ikke for å frita forvolder for noe, men det er faktisk retningslinjer for offeret i tidsaksen også. Forvolder kan ikke forventes å ha ansvaret for dette regnskapet, da det ville være å gi mer ansvar på en allerede utført handling eller fremsigelse.

Så hva kan man gjøre hvis man skal tilgi noen med et ekte hjerte, og få det til å virke for seg også på sikt. Til det finnes det ikke enkle svar, fordi det er ukjente parametre selv for den som skal tilgi og langt flere for den som skal få den. Det viktigste er at man ikke skal miste seg selv eller frata seg selv noe som er en del av personlighetens egenskaper. Og det er der man treffer de fleste feil begått av den utøvende.

Mange tror at en oppramsing av alt saken har forvoldt for å så gi en tilgivelse som står i stil, med både bløte og harde ord vil gi det beste resultatet. Det er å påføre forvolder en ny ukjent smerte, og denne vil ikke tilgivelsen gjelde for. Forvolder går da derfor fra vedkommende med en tilgivelse, og en ny smerte som det ikke finns botemiddel for. I tekniske termer blir offeret til en forvolder uten å vite dette direkte.

Hva er så en god, ekte og sannferdig tilgivelse. Det er kun du som vet dette gjennom en ransakelse av saken. Den viktigste ingrediens er faktisk kjærlighet til deg selv og det faktum at det er nettopp du som fortjener dette. På den måten vil du føle at saken faller maktesløs og død når du fremsier dette. Så det er egentlig du som har alle svarene som til syvende og sist vil kulminere i en tilgivelse. Når den er fremsagt, vil du for all framtid fremstå som den som løste den og drepte den.
Det er mange type saker det alltid vil være et nærmest ufremkommelig landskap, for å få den forløsning som behøves for å fremstille nok gods til en slik tilgivelse.

Da må du faktisk skape en mindre vanskelig tilgivelse for deg selv med nettopp den manglende farbarhet som innhold. Denne beholder du for deg selv som en katalysator for den egentlige. Du plukker den frem ved selve gjerningen og bruker denne som indirekte innhold ved fremsigelsen. Da har du faktisk gjort et mentalt kvantesprang av de virkelig sjeldne, og du har fått mer verdifull innsikt som er mer verdt enn selve tilgivelsen.

Den perfekte tilgivelsen finns ikke som begrep, men det finns like mange perfekte som det finns hendelser og gjerninger begått mot deg. Det kreves mot, smertetoleranse og nestekjærlighet og når du finner noe av dette uten altfor stort arbeid, vil du også finne resten. For da ser du at det faktisk er mulig å gjennomføre.