torsdag 27. mai 2010
22:46 | Lagt inn av
Munich Machine |
Rediger innlegg
Jeg kan høre ditt skrik fra et barnerom, men jeg finner ikke rommet
Jeg kan føle ditt hjerte banke, men jeg ser ikke din kropp
Jeg kan merke ditt nærvær, men alt jeg føler er savn
Mitt ønske var å bli kjent med deg, men nå er det for sent
Mitt ønske var å ære deg med min kjærlighet, men den ligger uforløst
Mitt ønske var å gi deg alt, men nå må jeg bruke det selv
Takk for at jeg ble skapt slik, selv om tapet er stort
Takk for kreften, som ikke drepte meg
Takk for de årene, som har leget mitt sjels sår
Du vil til all tid være mitt ideal, for leken er den største gaven
Du vil til evig tid stå uten meg, men jeg vil stå så lenge som mulig
Du vil ha en del av mitt hjerte, mitt ufødte barn
Jeg kan føle ditt hjerte banke, men jeg ser ikke din kropp
Jeg kan merke ditt nærvær, men alt jeg føler er savn
Mitt ønske var å bli kjent med deg, men nå er det for sent
Mitt ønske var å ære deg med min kjærlighet, men den ligger uforløst
Mitt ønske var å gi deg alt, men nå må jeg bruke det selv
Takk for at jeg ble skapt slik, selv om tapet er stort
Takk for kreften, som ikke drepte meg
Takk for de årene, som har leget mitt sjels sår
Du vil til all tid være mitt ideal, for leken er den største gaven
Du vil til evig tid stå uten meg, men jeg vil stå så lenge som mulig
Du vil ha en del av mitt hjerte, mitt ufødte barn
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar