Mine litterære krumspring

Depresjoner kan alle få, og hvorfor får vi dem. Vi var glade og muntre i et sekund, så kom tungsinnet inn over oss i full tyngde.

Hvorfor? Fordi vi faktisk "ruser" oss i medgang, endorfiner i hjernen sørger for en lykkerus som er temporær eller kortvarig. Når vi kommer ut av den, vil måten vi kom ut av den bestemme om vi går inn en negativ "psykose" som en depresjon.

Det er faktisk slik at hvis vi flykter inn i noe godt for å bli der en stund; "for vi orket ikke lenger å være der vi var" -følelse, vil egentlig forsterke det tungsinn som var der. Men det føles ikke så tungt med en gang, men dette er mentale spiraler med selvopptrekk som tar oss ned i avgrunnen.

Men spiraler er gode saker og får oss opp igjen med samme kraft, ikke alltid for egen hånd. Det er da gode venner eller hjelpere er bra å knytte bånd til for å reaktivere spiralens kraft til å ta oss opp til overflaten igjen.

Selv bruker jeg selvmanipulasjon til reaktivere spiralen, men dette er årelang trening og et resultat av en teknisk hjerne med tung selvinnsikt.
Men alle kan ta del i dette, for det hvordan du ser på deg selv og i hvilket verdensbilde du har snekret deg dine kjepphester. Har du kjepphestene i et bilde og lever i et annet, har du problemer med å hente disse når du trenger disse.

Mange gjør disse feilene fordi vi tenderer til å ha større tro på andre enn oss selv. Da spikker vi fine saker til andre og glemmer at vi trenger de samme selv. Men det er ikke sikkert vi har troen på at vi spikker godt nok selv til oss selv, og trenger de vi spikket til andre i retur.

Men de er gått ut på dato, sevjen er borte og ingen forstår hvorfor de trenger å gi noe tilbake. Vennskap dør på denne måten og vi forstår ikke hva som skjedde. Hvorfor så ikke de som fikk denne det fantastiske med denne, den var ment som et bindemiddel mellom oss, men jeg forsto det ikke selv heller. Bare i ettertid så jeg sevjens mellommenneskelige kraft, og det var da jeg ønsket den tilbake.

Det samme gjelder våre egne interne kjepphester, de vi lager for oss selv til oss selv. De skal bare brukes internt og trenger ikke kvalitetssikring på samme måte som de vi gir til andre. Det er som å leve på vann og brød selv, ved å løfte andre opp på en gullstol. Man blir utbrent på dette og skjønner ikke hvorfor engang, fordi disse kommer fra en kilde vi ikke har helt kontroll over når vennskapene blir dype og går over i miniunivers som man dyrker felles med nye vakre kjepphester, nye planetariske enheter og samstemte samhandlinger.

Det er da vi mister oss selv litt, blir avhengige av andres lykke og motgang og ser oss selv gjennom det nye universum som er skapt. Tomheten etter et slikt havari kan være total, og man bruker som regel flere år med mental gjenreisning. I disse dager bruker mange sentralstimulerende stoffer som forsterker men samtidig forvrenger disse bildene av vennskap, ekteskap og andre forhold.

De som ikke gjør det, går igjennom en sjelsettende omgang med mental juling som former og gir oss nye uttrykk for glede, sorg og ren desperasjon. Vi finner oss selv ikke igjen fordi vi mistet noe som aldri vil komme tilbake tror vi.

Men det som har skjedd, er at vi sakte glir mot en selvbevissthet, tyngre erfaringsbase og troen på oss selv. Det er bare at det koster så mye hele tiden, men tro det eller ei, det finnes ingen snarveier til selvtillit, tro og en grunnleggende indre ro.

Så med depresjoner kan jeg trygt si til deg, at du er på riktig vei!