Litt sent tankespill
Jeg har tenkt mye på det jeg har "mistet" i livet ved å ha tatt valg jeg ikke så konsekvensene av. Jeg har vært blåøyd og naiv og tapt en større formue til sammen på valg av partnere. Da tenker jeg ikke på vanlige utgifter forbundet med med å leve, men hva som har skjedd ved oppbruddets time. Men alt er tilgitt nå.
På besøk hos et par jeg kjenner opplevde jeg dette for første gang nå i år, at jeg så på all materiell velstand som var akkumulert gjennom et ekteskap på over 20 år. Jeg ble forbløffet over min reaksjon som var minst sagt overraskende. Jeg så rollene også som utspilte seg, og så da at jeg ikke på noen måte kunne fylle dette.
Det var derfor mine samboerskap havarerte også, for mine egenskaper som menneske går en annen vei enn materiell velstand og økonomisk trygghet. Kravene for en materiell velstand er avhengig av en kontinuerlig flyt av inntekter og dermed går livet opp i dette. Jeg på den andre siden er opptatt av mental utvikling/balanse som til syvende og sist munner ut i noe dette samfunnet har distansert seg i fra.
Det er var for en stund siden populært med selvutviklingskurs m.m. Det gikk veldig mye ut på å bli bedre i den jobb/funksjon som man hadde. Det var jo som regel i regi av arbeidsgiver eller snikinnført med med andre midler. Hva fikk folk ut av det, og hva mistet de underveis. For det er hevet over enhver tvil at når noe slikt kommer inn under effektivitetskrav eller lignende, tapes det virkelige budskapet av synet. Jeg har flere venner som gikk disse kursene på 90-tallet, og ingen av dem fant noe mer ut av seg selv annet hvordan de gjorde ting bedre.
Mental utvikling krever mye mer enn et kurs med tredjepart som deltager. Det er jo du som individ og ditt indre univers som skal utvikles. Da er det din kraft og indre stemme som skal undervises i hvordan nettopp ditt indre univers kan forbedres. Det finnes bare en lærer i dette og det er faktisk deg selv. For det som bor i deg, blir "trigget" av andre i ulike situasjoner. Å samle denne trigger-funksjonen gjennom en indre vandring, er spennende og samtidig strevsomt. Du ser hvem du er, og kan gjøre deg alt fra glad til forbannet og overasket.
Det finnes ingen fasiter i måter å leve på, det finnes bare etterpåklokskap. Denne kan igjen ikke brukes til noe, da alle situasjoner krever nytt "blod" og innsikt. For den gangen du fikk etterpåklokskapen i en sak, var du i en annen psykologisk tilstand og så på noe historisk. Når en sak først dukker opp, og du ikke har noe svar med en gang, gjør du som regel feil i ta tak i den etterpåklokskapen som ligner mest. Det beste er å spille den ut slik den er, ta så risikoen for at du kan bli såret. For det finnes ikke verre saker enn noen som tar feil med overbevisning.
Samfunnet bygger faktisk på en form av etterpåklokskapen. Når et trafikkfarlig sted har opplevd en død for mye, kommer det opp forslag til sikring og ting begynner å skje. Det samme skjer i våre privatliv, vi gjør en feil, lærer av det og går videre. Samme feil dukker ikke opp igjen, for vi er flinke til å gjenkjenne nettopp dette. Men andre feil dukker opp hele tiden og vi sier til oss selv hvorfor i all verden gjorde vi det.
Jeg selv er ikke scientolog, og har aldri vært med i sekten som aktivt medlem. Jeg har bare vært interessert en gang på 80-tallet. Jeg brukte mer enn to år for å fjernet meg som medlem og postadressat i deres register. Hva andre da har av historier som medlemmer kan jeg da bare drømme om, vi har også mange nettsteder med alt fra usaklig kritikk til post mortem tributes eller medlemmer som har blitt drept av sekten direkte eller indirekte.
Det vi har med å gjøre er en patriarkalsk organisjon med underavdelinger som gjør alt fra humanitært arbeide til rene skjære propagandmaskinierer alá Det Tredje Rikets. Alt går ut på å tjene penger inn til eksklusiv krets av mennesker som ikke engang tror på dette våset selv, men har det som en ren foretningsstrategi. De har lagt inn litt medmennesklighet i denne sekten for at det skal framstå som en fullt ut livsstilstese der alt går ut på kontroll, underkastelse og submissiv abstrakt massesuggesjon.
Astralske groupies på slutten av 60-tallet hadde en viss påvirkning på Hubbard, der energier var et sentralt emne. Det ble overført og kanalisert gjennom et elektrisk E-meter, der man skulle få målinger på energier som skulle fremstå som legitime verdier for praktisk anvending. Dette skulle gi dem en viss form for tilgang til mennesker med behov for konkretisering av personlige mentale utfordringer de sto overfor. Andre remedier skulle forsterke klangbunnen i budskapet og gi det autensitet og rive ned eventuelle barrierer og motforestillinger.
På midten av 70-tallet ble flere kjente personer med og personer med potensial til å bli kjente. Jeg tror det ble regelrett foretatt såkalte screenings og samtaler med prominente personer innen film og andre kunsteriske miljøer som kunne gi dem kredibilitet og en større popularitet. Alt for å tjene penger, budskapet har aldri vært prioritert annet i sammenheng med å gi inntrykk av en rendyrket organisasjon der budskapet er middelet.
Det er nok skilt ut egne paraplyorganisasjoner som kun bedriver sjaradespill og press mot mediene. Derfor har de en innflytelse og grep på mediene vi sjelden har sett f.eks. i USA De spiller på registreringen som et trossamfunn, men er i virkeligheten et firma som selger livsstilsprodukter som ikke virker og som er svindyre. Du får mer ut av livet ved bare å studere plakton og dets liv i havet.
Så konklusjonen er at denne sekten bør ekskluderes fra listen over kirkesamfunn, og bli kalt for et forretningskonsept med en livsstil for kun de rike. Faren er at vi da vil få velutviklende og forkvaklede kjendiser i stor skala. Men det har vi vel mage til å tåle.
I mitt liv gjør jeg opp status flere ganger i året, slik har det vært siden jeg var meget ung. Det tar tid slikt, hvis det skal gjøres skikkelig. Jeg har lært meg teknikker som jeg har "kopiert fra proffer på området", som f.eks. universitetets bibliotek, psykiateres og psykologers fjernsynsopptreden osv. Nå er disse så innebygd i "systemet" at jeg ikke lenger vet hvordan de fungerer separat og hvordan jeg fikk de til å fungere. Kjipt egentlig, for jeg kunne hatt stor glede av å lære de bort. Nå har jeg bare fragmenter og disse er så til de grader knyttet til meg at jeg har ikke svar på om de kan skilles lenger.
Hvis jeg ikke hadde gjort dette i begynnelsen, ville jeg hatt et verktøy som kanskje ikke ville ha hjulpet meg i samme grad som det gjør idag. Og der ligger vel også kjernen i hva som kan betraktes som virkningsfulle mentale hjelpemidler, troen på at de hjelper og integreringen av dem i eget liv. Det er mange som ser på utsiden og fasaden på verktøy man ikke tør ta i bruk av frykt for miste oversikt og makt over noe man da tror er eget liv. Eget liv har man kun når man er herre over det, ikke før. Hvis man frykter metodikk som er fremkommet av andre enn seg selv, kan man risikere å gå glipp av gode permanente endringer i livet sitt.
Det er mange metoder til innsikt man få ved å gå inn seg selv med åpne øyne, og en genuin interesse for hva som er viktig og hva man ikke er så glad for å ha av egenskaper eller andre attributter. Mange eksterne kommersielle metoder som alt ifra statisk meditasjon til religiøst koblede teknikker som blir til koding og dermed hjernevask, er egentlig utledet av det samme behovet vi har.
Vi trenger å bli sett, hørt og respektert i det vi gjør og tenker. Hvis vi står alene i situasjoner vi trenger andres nærhet på områder vi ikke kan fylle fullt ut, kommer det fram et behov som vi vil gjøre mye for å fylle. Derfor finnes det et utall av muligheter til å lykkes, mislykkes og bli lurt. Men du finner den hele fulle sannhet inne i deg selv, du trenger ikke andre til å finne deg selv i dette her.
Dine behov er summen av antall situasjoner forspilt og din egen gjenkjennelse av disse misser. Du tenker, det kan ikke stemme at behovene kommer av dette. Jo, tenk etter og glem de basale behov som spise, sove og puste. Tenk på alt annet !, for de basale går av seg selv. Men anerkjennelse går ikke av seg selv, gjør det vel.
Hvordan kan jeg få anerkjennelse bare ved å endre saker inne i meg selv, ikke noe annet. Hvem er jeg og hva skal til, eller har jeg det som skal til. Da er vi inne i kjernen av starten på selvmanipulasjon for finne nye ukjente hjørner, flater og topper i sitt eget selvbilde. Hva er som kjennetegner anerkjennelse, som regel et godt håndverk med tilhørende kunnskaper tilegnet over tid med modningsprosessen som den innlærende komponent.
Jeg er selvlært på alt i livet, har ikke engang full 9-årig skole, bare livets skole. Men jeg er lydhør for endringer i egne prosesser, jeg lar de ikke få makt over meg. Å ta kontrollen i slike mentale prosesser er nøkkelen til innsikt, det motsatte er å komme ut av kontroll. Det er klart at mange vil si at dette er nesten umulig da mye kommer utenfra og påvirkningen kan være nesten total p.g.a. såkalte lammende effekter. Joda slike har jeg hatt, og de kommer nå og da. Men de får ikke komme helt inn, hvordan jeg gjør det er ingenting i livet er mer verdifullt enn mitt velvære.
Jæ... egoist vil mange si nå. Men tenk etter, er jeg noe verdt for andre eller meg selv, hvis jeg er låst i et lammende mønster i en mulig "farlig" situasjon. Hvis alt og alle i mitt liv får like mye vekt som meg selv, vil mitt liv rase fortere utfor "klippen" enn en meteoritt 2 cm fra anslag. Jeg er ansvarlig for eget liv uansett om jeg er alene eller kunne vært en familiefar til en eller flere barn. Det er like mye ansvar i seg selv egentlig, for hvis du ikke kan svare for deg selv kan du det ikke mot dine egne barn heller.
Så balanse kan kysse seg ett visst sted.... Det er ikke hva jeg vil ha, ingen burde søke balanse i livet. Da flyter du bare, når bølgene kommer er du ikke forberedt. Det er bedre å individualisere seg selv i sine sterke sider, det er nemlig det som hender etterhvert som man blir eldre allikevel. Det som hender da er man luker bort de momenter i livet man ikke mestrer og blir heller bra på de man klarer av å ha tett inntil hjertet.
Livserfaring kan ikke læres bort for den er like individuell som hvert menneske på jorden. Momenter, erfaringer, antall dager levd er alle fasetter du ikke kan forvente at andre kan ta del i med like stor grad av innlevelse, men du kan gi et menneske et speil og se hva som hender. Personen ser et bilde av seg selv, og hva kan komme ut av dette mon tro. Det er vel for mye forlangt, men retter denne personen speilet mot deg og ser ditt speilbilde hender det noe helt annet.
Du får leke med tanken, og hva du ville si eller gjøre hvis denne personen var nære deg på mange måter. Tenker man over det er det et forvrengt bilde egentlig, for denne personen ser deg som ikke du gjør. Du ser deg selv med alt hva det betyr, mens den andre ser deg som det du betyr for denne. Det er store forskjeller og kan være lysår fra ditt syn på deg selv. Men har du tenkt på hva andre ser deg, da tenker du med deg selv som mal ikke sant. Men har ikke deg som mal, de har seg selv eller andre de ser opp til og sammenligner ubevisst.
Hva er det jeg vil fram til, egentlig. Hva holder jeg på med. Jo jeg leker med tanker, visualiserer frem situasjoner jeg har vært i gjennom med mennesker som jeg har elsket, hatet og respektert. Du kan ikke hate noen og samtidig respektere denne. Det er ikke mulig. Derfor skrev jeg det slik. Hvis du tror du hater en du egentlig har noen form for respekt for, er det en fasinasjon og ikke noe annet. Det samme kan gjelde deg selv faktisk, for du kan ikke hate deg selv.
Mange har en selvforakt eller som lever på en måte at andre ser dette. Men det er ikke hat mot selv, men en avstraffelse man setter opp for å motvirke en kjærlighet mot seg selv fordi man enten ikke tror at man fortjener det eller at det er ødelagt av andre. Det er mange som ikke ser denne distinksjonen selv og det er hovedgrunnen til at man gjør nettopp dette mot seg selv. Hvis den er ødelagt av andre på grunn av diverse former for misbruk, er det enda vanskeligere for denne å komme ut av det. Men det finnes alltid håp og ingen skal tro noe annet.
Mange lever under konstant frykt for andre eller seg selv. Jeg vet ikke hva som er verst, andre er det mulig utelukke men seg selv kan man ikke stenge ute. Så det blir en klisjé her og nå, man er sin egen verste fiende. Uansett hva det er du må ut av, det være seg misbruk fra andre eller deg selv, så må du ta mentale grep for å klare dette.
Vold, mental manipulasjon eller seksuelle overgrep er alle en maktdemonstrasjon som er selvforklarende. Du trenger ingen utdypende forklaringer eller unnskyldninger, de taler for seg selv. Du kommer ingen vei, og egen utvikling for å komme i en kombinerende kreativ og kjærlig situasjon med en utøver av de overliggende egenskaper er faktisk umulig. Det er bare en ting som kan gjøre deg fri og det er forsvinne fra denne personens makt over deg, ingenting annet nytter.
Å komme fri for å kunne planlegge sitt eget liv og utvikling, for å så finne noen som kan forsterke det i sann kjærlighet, ja det vil vel alle ha tenker du. Det er ikke så enkelt som han der skriver, nei det er ikke det. Følelser er irrasjonelle og følger ingen mønster vi kan bruke maler på, det er derfor det er en utfordring å leve uansett. Hvis vi bruker maler som kan ligne på de situasjoner som dukker, bruker vi det gjerne, men det er også galt. Hver situasjon er unik, men vi klarer ikke å la erfaring ligge ubrukt. Jeg er ingen supermann og gjør de samme feil som alle andre. Det jeg gjør annerledes er at jeg analyserer spesielle momenter på bakgrunn av deres unikhet i stedet for å plassere dem i båser jeg allerede har.
Jeg utvikler heller nye båser enn å bli ved de gamle som ikke lenger er aktuelle. Det er vel mye forlangt, for det krever mot og stabilitet i livet for å gjøre dette hele tiden. Men det er nettopp dette som bringer stabiliteten til deg, nemlig at alt forandrer seg. Med forandringen forandrer du deg ikke selv, men bare de momenter du vil inn i nye «lommer». Du er deg selv hele tiden og kan i ro og mak ta deg tid når du har det til å se på dette nye «fenomenet» med åpne og nyskjerrige øyne. Hvis du av «sedvanlig» tidsnød eller mangel på nærværelse fyller et rom du allerede har, er du ansvarlig for at du gjør dette riktig med en gang. Hvis ikke har du gjort deg skyldig i et nærmest helligbrøde mot vedkommende eller selve situasjonsbedømmelsen.
Mange snakker takhøyde som om dette er løsningen på mange problemstillinger vedrørende respekt. Jeg er helt uenig denne formuleringen, da den blir et produkt i seg selv, og er da en sovepute for å kvantifisere respekten eller det som ligner til noe som nærmer noe grumsete og bunnløst som mangler konkret konsistens og er til å ta og føle på. Jeg er mer på linje med romfølelsen jeg, der det finnes grenser, vinduer og ikke minst dører. Du makter ikke stor «takhøyde» over tid, og dermed faller det produktet på sin egen urimelighet.
Jeg må ha en oversiktlighet i livet, for at livet skal forbli en uløst gåte. Hvorfor vil jeg ha livet som en uløst gåte, jo fordi jeg kan ikke ha og vil ikke ha alle svar. Hvorfor må jeg da ha oversiktlighet, jo på de saker jeg kan ha det. Og det er så lite i forhold til alt det jeg ikke har, at jeg fortjener dette faktisk. Ingen kan ta det ifra meg heller, da ingen vet dette utifra hva jeg snakker om. For det jeg snakker om gir ingen et fullgodt svar på hvor jeg står. For ingen har fasit på livet sitt før det er over, og da hjelper det lite her nede på jorden.
Så livet er egentlig fullbyrdet den dag du ble født inn i denne verden. Det er en selvoppfyllende profeti du går inn i, for alt ligger der, du må bare plukke opp de saker du kan anvende. La annet ligge, du får faktisk ikke bruk for det senere. Det du får bruk for senere dukker som regel opp senere også, for du har ikke livserfaringen til å benytte verktøyene før senere heller. Vær sikker på at du er her nå, ta del i tiden du er her akkurat nå. Denne tiden du har lest dette innlegget er nå borte for alltid, men ikke innholdet av den. Det er hva du putter i deg av erfaringer som bygger deg. Hva vil du at ditt minne om deg selv og ditt liv skal skal bestå av i framtiden.
Tunge spørsmål har ingen vektgruppe heller, som du fyller inn svarene forløpende som de kommer. Tankespinn kan like mye være spørsmålene som danner likevekten mellom det kjente som det ukjente. Det er mer som dannelsen av nye rom i hjertet hvor man legger tryggheten for det man ikke forstår, og ikke vil forstå heller. Jeg vil ikke forstå alt jeg ser eller hører, slik er det for alle andre også. Vi putter som regel andre ord eller mimikk på dette, med kraftuttrykk eller lynende onde øyne. Vi kan alle lære noe nytt her, gi det rom for sin uforståelighet.
Takk for at nettopp du er til, jeg kjenner ikke deg som leser, men du verden som jeg setter pris på deg. Du ukjente menneske er noe av det mest fantastiske som finnes, for du lever og kjenner til dette jeg har nå skrevet. Jeg er sikker på du setter pris på meg også, for jeg kjenner det allerede som jeg skriver dette til deg. Du er unik, dine vurderinger og levestil også, for du er ingen hvem som helst. Du er veldig nær en eksplosjon av kjærlighet og håp, bare du åpner opp butikken for salg av biter av deg selv. Som betaling får du noe tilbake når du byr på deg selv, ikke alltid men de aller fleste gangene. Du vil alltid brenne deg litt, men de sårene lager nye veier for deg, ikke stengsler. Brent barn skyr ikke ilden, de skyr smerten. Ilden er bra den, den varmer og lyser opp mørket så du ser neste kryss som du må ta stilling til.
Nå har jeg åpnet opp butikken, vil du være med på salg ?
Med livet som innsats (en oppdiktet historie av meg)
Han krøp alene i land i skumringen bevæpnet til tennene og en plan okkupantene ville få panikk over hvis de visste bare brøkdeler av den. Han måtte handle alene, men ingen fastboende ville ha noe imot å hjelpe ham. Hans erfaring med soloraid med lynraske aksjoner hvor ingen visste noe var ekstensiv og dertil like eksplosiv.
Nå var det tyskerne i Narvik som sto for tur og de kjente ikke til hans eksistens. Ei heller koblingene til elleve tidligere vellykkede oppdrag. Hans ansvar til enorme materielle skader og like mange drepte plager ham ikke. De bare gir næring til større planer og et inderlig hat til alt som er tysk. Nå står bensin og oljeinstallasjoner til tjeneste som enorme bombefeller der alt og alle vil konsumeres i ildhavet.
Hans nitidige planlegging med luftfoto og annen etterretning gir ham nærmest fri tilgang til depotene. Hans kunnskap om sprengstoff vil gi hovedparten av tyskerne en rask død, mens andre vil brenne lenge før livet ebber ut. Hans tanker går da til sin kone og barn som døde en brå død under blitzkrieg sommeren i 41. De fikk ingen forvarsel der en 125 kilos bombe med høyeksplosiver kom med over 600 kilometer i timen inn i huset, ble liggende i 60 sekunder hvor de ikke skjønte hva som hendte. Så brøt helevete løs og livet stoppet momentant på fire mennesker han elsket.
Hatet brant så intenst hver gang han levde seg inn i savnet og hva de måtte opplevd i livets siste sekunder. Ingen tysker ville noen gang få oppleve noen medlidenhet fra ham, bare brå død eller evig pine var godt nok. Han var nå kommet godt i gang med å sette opp ladningene og så etter gode gjemmesteder samt sin egen usynlighet. Nå var det kun fire ladninger igjen tenkte han, så dukket det opp noe han ikke hadde tatt med i sine beregninger. Han stirret inn i en pistolmunning og ordene ”Hände hoch” smalt i tinningen som om pistolen allikevel hadde gått av.
Han ble geleidet inn i hovedbrakken der det ventet en offiser som hadde glemt alt om Geneve-konvensjonen og delen om human behandling av fanger. Hans hat var om ikke av samme opprinnelse like kaldt og farget med samme svarte inderlighet. Offiserens engelske kyndighet fortalte om mange år i universiteter for folk med høy status. Dette forhøret fortonte seg som et helvete der slag og spark var en del av hans vokabular. Så måtte han forsvare sin handling overfor offiseren, og han fortalte alt. Med ett opphørte slagene og sparkene og han fikk puste ut på en stol.
Nå var stemningen en helt annen og spørsmålene tok en personlig retning og vår mann svarte villig vekk der hatet nå måtte vike for verbal artikulering. Den tyske offiserens hardhet var forsvunnet og en ny situasjon hadde oppstått. Denne mannen som representerte alt han hatet på denne jord og satt med hans liv i sin hule hånd, var interessert i å høre på hans hat, sårbarhet og savn. Tyskeren sa til slutt at han ville ikke gjøre ende på ham ei heller sende ham til Gestapo. Vår mann fikk sjokk av dette og tenkte at var merkelig og likte ikke tanken på å være i en manns vold uten at hans overordnede fikk kunnskap om fangsten.
Han ble plassert i et rom med en seng og et bord. På bordet lå det papir og penn, da tenkte han at han skulle pumpes for opplysninger i et slags vennskap der tyskeren spilte god fiende. Men der tok han feil igjen, for på arket sto det med pen skrift, vær vennlig og skriv ned hendelsen som drepte din familie. Nå ble han ikke klok på denne tyskeren, men han gjorde dette.
Om morgenen kom det en soldat med mat og tok papiret. Hans mine var på ingen måte fiendtlig og vår mann ble mer nysgjerrig enn mistenkelig. Etter en lang stund kommer den tyske offiseren inn med en sivilt kledd mann som viser seg å være fra Gestapo. Men de er ikke ute etter hans liv eller militære opplysninger, bare kondolanser og oppmuntrende ord. Vår mann blir overmannet av godhet og bryter sammen i krampegråt. Mannen fra Gestapo kan fortelle at mannskapet på det bombeflyet som slapp bombene i blinde over London ikke lever lenger.
Vår mann fikk sjokk over denne opplysningen, så sa Gestapomannen videre at de allierte og tysk side var enige om at Berlin og London skulle spares. Men nå som dette var skjedd ble disse to byer nå bombet på lik linje med andre militære mål. (Dette er ikke oppdiktet) Nå virket dette som rene sannhetsserumet og livet ble noe lysere av dette. Så kom neste sjokk, han skulle utveksles med en tysk spion, så han skulle hjem. Tyskernes valg gjorde ham nesten forlegen, og hatet slapp til fordel for respekt.
Vel hjemme var krigen fått et annet fortegn og dokumentet han sto med foran graven var et bevis på dette. På dette dokumentet sto det en offisiell beklagelse fra det tyske admiralitetet som han la ned på graven. De døde ikke forgjeves for hatet som nær hadde drept ham, var nå erstattet med et ærlig savn og respekt for den fiende som tross alt var mennesker med tilsvarende historier og skjebner.
Ditt liv og dine meninger
Sannheter koster mange tanker
Vonde og gode går sammen
Skaper nye og kan forvirre stygt i sjelen
Mange tanker kan koste sannheter
Slør og rykter passer på dem
Løgner blir sannheter dypt i hjertet
Flere løgner kan skape en ny person
Sannheten går alene ut døren
Naken og uten den er alle alene
Mange søker løgnene i smerter
Vonde minner pisker ditt indre
Med smerten som den eneste sannhet
Løgnen tar deg med ut i mørket
Lysene der ute er løgner skapt av ingenting
Smerten ligger i å finne dette ut
Venner forsvinner som lysene der ute
Løgnene tømmes ut og ekte lys kommer tilbake
For sent står du alene i sannheten
------------------------------------------
Tanker er aldri farlige nok til å deles med sine nærmeste venner. Selvom de ikke forstår alt, vil de ikke misbruke denne tilliten. Nære venner er der alltid og vil gi tryggheten man savner andre steder.
Og vise at man stoler på en venn, gjør at man blir sårbar i det øyeblikket man deler tanker. Man kommer derimot sterkere ut etter at man har delt, da man ikke er lenger alene om det som man tenker på.
Hvis sanne tanker skal holdes inne og halve sannheter skal ut, får man kun halve vennskap. Og når gode vennskap nesten kveles av halvsannheter er man da skyldig selv, og må be om tilgivelse.
Da får man en ny sårbarhet som heller ikke denne gang misbrukes, men vil styrke båndet mellom venner ennå mer. For da viser man mennesklighet og ekte vennskap for seg selv og til den andre.
Når dette så er brukt opp, er det ikke rom for vennskap lenger. Da sitter man alene igjen og fatter ikke alltid egne feil. Da kreves det mye mer for finne tilbake, og sårbarheten kan knekke vennskap for all tid hvis det er gjort med et halvt hjerte.
Derfor bruk tid på vennskap man har, de er som roser. De må vannes og holdes forsiktig så man ikke stikker seg. Ikke av frykt for å stikke seg, men av respekt for selve rosens sårbarhet. Slik dannes og vedlikeholder man vennskap.
En film som beveger deg
Jeg har sett en film nå, den siste til Jack Lemmon. Den handlet om sykdommen ALS, men var fri for den nesten sødmefylte selvmedlidenheten som så mange filmer fra Hollywood har.
Den heter Tuesdays with Morrie og har på mange måter forandret mitt liv, på hvordan jeg ser på døden, livet og kjærligheten.
Her kommer bruddstykker av mine tanker omkring noen av de spørsmålene som ble berørt i filmen. Det kan på ingen måte gi det fulle bildet her av hva som foregår med meg nå, men du skjønner så mye at du vil se denne du også tror og håper jeg.
----------
Hva frykter mennesker mest i dag og hva er borte fra gode samfunnsdebatter, jo begrepet døden. Det endelige ukjente vi vet like mye om som om vi er alene i universet. Men det er like sikkert som fødselen som vi til motsetning til døden feirer dypt og inderlig.
Døden er endelig for et menneske, men ikke for en relasjon . Relasjonen svinner bare hvis de gjenlevende lar også den dø sammen med kroppen eller en tid etter.
----------
Berøring kan også være problematisk for mange, den er som regel koblet til frykten for å bli avvist. Men berøringens trolldom opplevde vi og søkte etter i barndommen, nå er vi blitt voksne med unaturlige grenser og et brennende ønske om å leve som slave i samfunnets begrensende normer for nærhet under "fremmende himler". Hvorfor skal vi leve uten denne varige og dype respekten det er å ta på hverandre for å vise alt fra empati til dype ønsker om andres fysiske velvære.
Den dype naturlige berøringen er også fjernet til fordel for håndtrykk og andre grunne visninger. Men berøring kan være den aksjon som setter et menneske i stand til å gjøre som var for ham/hun umulig før.
-----------
Hva er livet? Og hva venter vi på? Kan vi ha en fugl på skulderen som vi spør; Er dette en grei dag å dø på? Hvordan lever vi? Lever vi det livet vi egentlig skal leve? Er vi klare til «gå» på kort tid?
Hvorfor er «gamle mennesker» skjøvet ut til fordel for en fremheving av ungdomidealet og med det en fremmedgjøring av de dype og ekte livets elementer . Og livet som skulle være til velsignelse på livets landevei frem til høstens lunhet der vi lever av erfaringens honning som vi villig delte med oss til de unge der de strevet med å få livet satt i sammen til noe fattbart.
----------
Hvorfor er alle enige om dette? Vet alle om bivirkningene av dette som et kaldere og mindre gjestfritt samfunn. Vi lever i det i dag og ser utviklingen til det verre. Skal vi kaste bort hjulet hver gang for å lage et selv, med de begrensede verktøyer vi har tidlig i livet?
Dypet skaper frykt hos dem som ikke har fått med seg at noe slikt finnes, de ser sine begrensninger som karakterbyggende og vet ikke å prøve nye mentale verktøy ut. Hos dem vil samfunnet i dag fortone seg som OK med noen små justeringer. Mange av disse menneskene sitter med makt i dag og gjør jobben bare bra nok nok etter standarder som oppfattes som politisk korrekte, men hva da med hjertet?.
Vi ser kjærligheten som en del av nødvendighetene for å se vellykket og konform med samfunnets reglement for hva som kan oppnåes i det. Vi ser jo hva det gir også og tar med den nysgjerrighet som skal til. Men er vi egentlig i stand til å ta de fulle og sanne kostnadene det følger med slikt. Vi gjør som de aller fleste, vokser med oppgavene.
Når stopper denne utviklingen? Når vi oppdager dens ubetimelige stans? Eller at vi stanser den selv på grunn av nettopp kostnadene? Hvorfor setter vi stopp i det hele tatt, i betrakting av respekten for den det gjelder? Eller er det at vi nettopp respekter selve begrepet og sier stopp ?
Hva ser vi som viktig når livets høst nærmer seg, og hvorfor stanser mange opp i nesegrus beundring av livet selv. Mange ser sitt liv som viktig i disse stunder, å være der for noen holder mange i livet med fornyet livsmot og en grenseløs kjærlighet for den det gjelder.
Kan det være at eldre mennesker ser mer av livet med den modenhet det faktisk trenger for å vise seg i sin aller største prakt.
______________________________________________
Det var en av de vakreste filmer jeg har sett om disse dype temaene og fantastisk avslutning på en livslang karrière for Jack Lemmon. Jeg gråt for det meste gjennom filmen (og nå også mens jeg skriver) fordi samspillet mellom Jack og Hank Azaria var så dypt og ektefølt. Jeg trodde nesten Jack hadde ALS selv, men han døde av urinveiskreft en tid etter innspillingen. Hva han visste om sin skjebne kan jeg bare spekulere på i ettertid.
Jack Lemmons lysende karrière har jo for det meste egentlig bestått av komedier og i senere tid vært halvparten av de gretne gamle gubbene sammen med Walther Matthau. Dette har jo vært lysende spill fra begge men som humorister.
Denne filmen gir et annet inntrykk av Jack der han leverer et spill du sent glemmer og funderer egentlig på om det faktisk er Jack privat du ser her i livets høst som venter på døden.
Jeg kunne skrevet en bok om dette, en lang en, men jeg tror dette holder da neste kapittel ville inneholdt en stor porsjon meget sentimentalt stoff om min egen frykt for mye av hva som foregikk i filmen. Men det lar jeg komme naturlig senere i et enda kraftigere filmatisert uttrykk som unektelig kommer. For dette er filmer jeg vil se mer av i framtiden da jeg lærer så mye av dette underfundige begrepet "livet".
