I mitt liv gjør jeg opp status flere ganger i året, slik har det vært siden jeg var meget ung. Det tar tid slikt, hvis det skal gjøres skikkelig. Jeg har lært meg teknikker som jeg har "kopiert fra proffer på området", som f.eks. universitetets bibliotek, psykiateres og psykologers fjernsynsopptreden osv. Nå er disse så innebygd i "systemet" at jeg ikke lenger vet hvordan de fungerer separat og hvordan jeg fikk de til å fungere. Kjipt egentlig, for jeg kunne hatt stor glede av å lære de bort. Nå har jeg bare fragmenter og disse er så til de grader knyttet til meg at jeg har ikke svar på om de kan skilles lenger.
Hvis jeg ikke hadde gjort dette i begynnelsen, ville jeg hatt et verktøy som kanskje ikke ville ha hjulpet meg i samme grad som det gjør idag. Og der ligger vel også kjernen i hva som kan betraktes som virkningsfulle mentale hjelpemidler, troen på at de hjelper og integreringen av dem i eget liv. Det er mange som ser på utsiden og fasaden på verktøy man ikke tør ta i bruk av frykt for miste oversikt og makt over noe man da tror er eget liv. Eget liv har man kun når man er herre over det, ikke før. Hvis man frykter metodikk som er fremkommet av andre enn seg selv, kan man risikere å gå glipp av gode permanente endringer i livet sitt.
Det er mange metoder til innsikt man få ved å gå inn seg selv med åpne øyne, og en genuin interesse for hva som er viktig og hva man ikke er så glad for å ha av egenskaper eller andre attributter. Mange eksterne kommersielle metoder som alt ifra statisk meditasjon til religiøst koblede teknikker som blir til koding og dermed hjernevask, er egentlig utledet av det samme behovet vi har.
Vi trenger å bli sett, hørt og respektert i det vi gjør og tenker. Hvis vi står alene i situasjoner vi trenger andres nærhet på områder vi ikke kan fylle fullt ut, kommer det fram et behov som vi vil gjøre mye for å fylle. Derfor finnes det et utall av muligheter til å lykkes, mislykkes og bli lurt. Men du finner den hele fulle sannhet inne i deg selv, du trenger ikke andre til å finne deg selv i dette her.
Dine behov er summen av antall situasjoner forspilt og din egen gjenkjennelse av disse misser. Du tenker, det kan ikke stemme at behovene kommer av dette. Jo, tenk etter og glem de basale behov som spise, sove og puste. Tenk på alt annet !, for de basale går av seg selv. Men anerkjennelse går ikke av seg selv, gjør det vel.
Hvordan kan jeg få anerkjennelse bare ved å endre saker inne i meg selv, ikke noe annet. Hvem er jeg og hva skal til, eller har jeg det som skal til. Da er vi inne i kjernen av starten på selvmanipulasjon for finne nye ukjente hjørner, flater og topper i sitt eget selvbilde. Hva er som kjennetegner anerkjennelse, som regel et godt håndverk med tilhørende kunnskaper tilegnet over tid med modningsprosessen som den innlærende komponent.
Jeg er selvlært på alt i livet, har ikke engang full 9-årig skole, bare livets skole. Men jeg er lydhør for endringer i egne prosesser, jeg lar de ikke få makt over meg. Å ta kontrollen i slike mentale prosesser er nøkkelen til innsikt, det motsatte er å komme ut av kontroll. Det er klart at mange vil si at dette er nesten umulig da mye kommer utenfra og påvirkningen kan være nesten total p.g.a. såkalte lammende effekter. Joda slike har jeg hatt, og de kommer nå og da. Men de får ikke komme helt inn, hvordan jeg gjør det er ingenting i livet er mer verdifullt enn mitt velvære.
Jæ... egoist vil mange si nå. Men tenk etter, er jeg noe verdt for andre eller meg selv, hvis jeg er låst i et lammende mønster i en mulig "farlig" situasjon. Hvis alt og alle i mitt liv får like mye vekt som meg selv, vil mitt liv rase fortere utfor "klippen" enn en meteoritt 2 cm fra anslag. Jeg er ansvarlig for eget liv uansett om jeg er alene eller kunne vært en familiefar til en eller flere barn. Det er like mye ansvar i seg selv egentlig, for hvis du ikke kan svare for deg selv kan du det ikke mot dine egne barn heller.
Så balanse kan kysse seg ett visst sted.... Det er ikke hva jeg vil ha, ingen burde søke balanse i livet. Da flyter du bare, når bølgene kommer er du ikke forberedt. Det er bedre å individualisere seg selv i sine sterke sider, det er nemlig det som hender etterhvert som man blir eldre allikevel. Det som hender da er man luker bort de momenter i livet man ikke mestrer og blir heller bra på de man klarer av å ha tett inntil hjertet.
Livserfaring kan ikke læres bort for den er like individuell som hvert menneske på jorden. Momenter, erfaringer, antall dager levd er alle fasetter du ikke kan forvente at andre kan ta del i med like stor grad av innlevelse, men du kan gi et menneske et speil og se hva som hender. Personen ser et bilde av seg selv, og hva kan komme ut av dette mon tro. Det er vel for mye forlangt, men retter denne personen speilet mot deg og ser ditt speilbilde hender det noe helt annet.
Du får leke med tanken, og hva du ville si eller gjøre hvis denne personen var nære deg på mange måter. Tenker man over det er det et forvrengt bilde egentlig, for denne personen ser deg som ikke du gjør. Du ser deg selv med alt hva det betyr, mens den andre ser deg som det du betyr for denne. Det er store forskjeller og kan være lysår fra ditt syn på deg selv. Men har du tenkt på hva andre ser deg, da tenker du med deg selv som mal ikke sant. Men har ikke deg som mal, de har seg selv eller andre de ser opp til og sammenligner ubevisst.
Hva er det jeg vil fram til, egentlig. Hva holder jeg på med. Jo jeg leker med tanker, visualiserer frem situasjoner jeg har vært i gjennom med mennesker som jeg har elsket, hatet og respektert. Du kan ikke hate noen og samtidig respektere denne. Det er ikke mulig. Derfor skrev jeg det slik. Hvis du tror du hater en du egentlig har noen form for respekt for, er det en fasinasjon og ikke noe annet. Det samme kan gjelde deg selv faktisk, for du kan ikke hate deg selv.
Mange har en selvforakt eller som lever på en måte at andre ser dette. Men det er ikke hat mot selv, men en avstraffelse man setter opp for å motvirke en kjærlighet mot seg selv fordi man enten ikke tror at man fortjener det eller at det er ødelagt av andre. Det er mange som ikke ser denne distinksjonen selv og det er hovedgrunnen til at man gjør nettopp dette mot seg selv. Hvis den er ødelagt av andre på grunn av diverse former for misbruk, er det enda vanskeligere for denne å komme ut av det. Men det finnes alltid håp og ingen skal tro noe annet.
Mange lever under konstant frykt for andre eller seg selv. Jeg vet ikke hva som er verst, andre er det mulig utelukke men seg selv kan man ikke stenge ute. Så det blir en klisjé her og nå, man er sin egen verste fiende. Uansett hva det er du må ut av, det være seg misbruk fra andre eller deg selv, så må du ta mentale grep for å klare dette.
Vold, mental manipulasjon eller seksuelle overgrep er alle en maktdemonstrasjon som er selvforklarende. Du trenger ingen utdypende forklaringer eller unnskyldninger, de taler for seg selv. Du kommer ingen vei, og egen utvikling for å komme i en kombinerende kreativ og kjærlig situasjon med en utøver av de overliggende egenskaper er faktisk umulig. Det er bare en ting som kan gjøre deg fri og det er forsvinne fra denne personens makt over deg, ingenting annet nytter.
Å komme fri for å kunne planlegge sitt eget liv og utvikling, for å så finne noen som kan forsterke det i sann kjærlighet, ja det vil vel alle ha tenker du. Det er ikke så enkelt som han der skriver, nei det er ikke det. Følelser er irrasjonelle og følger ingen mønster vi kan bruke maler på, det er derfor det er en utfordring å leve uansett. Hvis vi bruker maler som kan ligne på de situasjoner som dukker, bruker vi det gjerne, men det er også galt. Hver situasjon er unik, men vi klarer ikke å la erfaring ligge ubrukt. Jeg er ingen supermann og gjør de samme feil som alle andre. Det jeg gjør annerledes er at jeg analyserer spesielle momenter på bakgrunn av deres unikhet i stedet for å plassere dem i båser jeg allerede har.
Jeg utvikler heller nye båser enn å bli ved de gamle som ikke lenger er aktuelle. Det er vel mye forlangt, for det krever mot og stabilitet i livet for å gjøre dette hele tiden. Men det er nettopp dette som bringer stabiliteten til deg, nemlig at alt forandrer seg. Med forandringen forandrer du deg ikke selv, men bare de momenter du vil inn i nye «lommer». Du er deg selv hele tiden og kan i ro og mak ta deg tid når du har det til å se på dette nye «fenomenet» med åpne og nyskjerrige øyne. Hvis du av «sedvanlig» tidsnød eller mangel på nærværelse fyller et rom du allerede har, er du ansvarlig for at du gjør dette riktig med en gang. Hvis ikke har du gjort deg skyldig i et nærmest helligbrøde mot vedkommende eller selve situasjonsbedømmelsen.
Mange snakker takhøyde som om dette er løsningen på mange problemstillinger vedrørende respekt. Jeg er helt uenig denne formuleringen, da den blir et produkt i seg selv, og er da en sovepute for å kvantifisere respekten eller det som ligner til noe som nærmer noe grumsete og bunnløst som mangler konkret konsistens og er til å ta og føle på. Jeg er mer på linje med romfølelsen jeg, der det finnes grenser, vinduer og ikke minst dører. Du makter ikke stor «takhøyde» over tid, og dermed faller det produktet på sin egen urimelighet.
Jeg må ha en oversiktlighet i livet, for at livet skal forbli en uløst gåte. Hvorfor vil jeg ha livet som en uløst gåte, jo fordi jeg kan ikke ha og vil ikke ha alle svar. Hvorfor må jeg da ha oversiktlighet, jo på de saker jeg kan ha det. Og det er så lite i forhold til alt det jeg ikke har, at jeg fortjener dette faktisk. Ingen kan ta det ifra meg heller, da ingen vet dette utifra hva jeg snakker om. For det jeg snakker om gir ingen et fullgodt svar på hvor jeg står. For ingen har fasit på livet sitt før det er over, og da hjelper det lite her nede på jorden.
Så livet er egentlig fullbyrdet den dag du ble født inn i denne verden. Det er en selvoppfyllende profeti du går inn i, for alt ligger der, du må bare plukke opp de saker du kan anvende. La annet ligge, du får faktisk ikke bruk for det senere. Det du får bruk for senere dukker som regel opp senere også, for du har ikke livserfaringen til å benytte verktøyene før senere heller. Vær sikker på at du er her nå, ta del i tiden du er her akkurat nå. Denne tiden du har lest dette innlegget er nå borte for alltid, men ikke innholdet av den. Det er hva du putter i deg av erfaringer som bygger deg. Hva vil du at ditt minne om deg selv og ditt liv skal skal bestå av i framtiden.
Tunge spørsmål har ingen vektgruppe heller, som du fyller inn svarene forløpende som de kommer. Tankespinn kan like mye være spørsmålene som danner likevekten mellom det kjente som det ukjente. Det er mer som dannelsen av nye rom i hjertet hvor man legger tryggheten for det man ikke forstår, og ikke vil forstå heller. Jeg vil ikke forstå alt jeg ser eller hører, slik er det for alle andre også. Vi putter som regel andre ord eller mimikk på dette, med kraftuttrykk eller lynende onde øyne. Vi kan alle lære noe nytt her, gi det rom for sin uforståelighet.
Takk for at nettopp du er til, jeg kjenner ikke deg som leser, men du verden som jeg setter pris på deg. Du ukjente menneske er noe av det mest fantastiske som finnes, for du lever og kjenner til dette jeg har nå skrevet. Jeg er sikker på du setter pris på meg også, for jeg kjenner det allerede som jeg skriver dette til deg. Du er unik, dine vurderinger og levestil også, for du er ingen hvem som helst. Du er veldig nær en eksplosjon av kjærlighet og håp, bare du åpner opp butikken for salg av biter av deg selv. Som betaling får du noe tilbake når du byr på deg selv, ikke alltid men de aller fleste gangene. Du vil alltid brenne deg litt, men de sårene lager nye veier for deg, ikke stengsler. Brent barn skyr ikke ilden, de skyr smerten. Ilden er bra den, den varmer og lyser opp mørket så du ser neste kryss som du må ta stilling til.
Nå har jeg åpnet opp butikken, vil du være med på salg ?
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar