Mine litterære krumspring

Med livet som innsats (en oppdiktet historie av meg)

Han krøp alene i land i skumringen bevæpnet til tennene og en plan okkupantene ville få panikk over hvis de visste bare brøkdeler av den. Han måtte handle alene, men ingen fastboende ville ha noe imot å hjelpe ham. Hans erfaring med soloraid med lynraske aksjoner hvor ingen visste noe var ekstensiv og dertil like eksplosiv.

Nå var det tyskerne i Narvik som sto for tur og de kjente ikke til hans eksistens. Ei heller koblingene til elleve tidligere vellykkede oppdrag. Hans ansvar til enorme materielle skader og like mange drepte plager ham ikke. De bare gir næring til større planer og et inderlig hat til alt som er tysk. Nå står bensin og oljeinstallasjoner til tjeneste som enorme bombefeller der alt og alle vil konsumeres i ildhavet.

Hans nitidige planlegging med luftfoto og annen etterretning gir ham nærmest fri tilgang til depotene. Hans kunnskap om sprengstoff vil gi hovedparten av tyskerne en rask død, mens andre vil brenne lenge før livet ebber ut. Hans tanker går da til sin kone og barn som døde en brå død under blitzkrieg sommeren i 41. De fikk ingen forvarsel der en 125 kilos bombe med høyeksplosiver kom med over 600 kilometer i timen inn i huset, ble liggende i 60 sekunder hvor de ikke skjønte hva som hendte. Så brøt helevete løs og livet stoppet momentant på fire mennesker han elsket.

Hatet brant så intenst hver gang han levde seg inn i savnet og hva de måtte opplevd i livets siste sekunder. Ingen tysker ville noen gang få oppleve noen medlidenhet fra ham, bare brå død eller evig pine var godt nok. Han var nå kommet godt i gang med å sette opp ladningene og så etter gode gjemmesteder samt sin egen usynlighet. Nå var det kun fire ladninger igjen tenkte han, så dukket det opp noe han ikke hadde tatt med i sine beregninger. Han stirret inn i en pistolmunning og ordene ”Hände hoch” smalt i tinningen som om pistolen allikevel hadde gått av.

Han ble geleidet inn i hovedbrakken der det ventet en offiser som hadde glemt alt om Geneve-konvensjonen og delen om human behandling av fanger. Hans hat var om ikke av samme opprinnelse like kaldt og farget med samme svarte inderlighet. Offiserens engelske kyndighet fortalte om mange år i universiteter for folk med høy status. Dette forhøret fortonte seg som et helvete der slag og spark var en del av hans vokabular. Så måtte han forsvare sin handling overfor offiseren, og han fortalte alt. Med ett opphørte slagene og sparkene og han fikk puste ut på en stol.

Nå var stemningen en helt annen og spørsmålene tok en personlig retning og vår mann svarte villig vekk der hatet nå måtte vike for verbal artikulering. Den tyske offiserens hardhet var forsvunnet og en ny situasjon hadde oppstått. Denne mannen som representerte alt han hatet på denne jord og satt med hans liv i sin hule hånd, var interessert i å høre på hans hat, sårbarhet og savn. Tyskeren sa til slutt at han ville ikke gjøre ende på ham ei heller sende ham til Gestapo. Vår mann fikk sjokk av dette og tenkte at var merkelig og likte ikke tanken på å være i en manns vold uten at hans overordnede fikk kunnskap om fangsten.

Han ble plassert i et rom med en seng og et bord. På bordet lå det papir og penn, da tenkte han at han skulle pumpes for opplysninger i et slags vennskap der tyskeren spilte god fiende. Men der tok han feil igjen, for på arket sto det med pen skrift, vær vennlig og skriv ned hendelsen som drepte din familie. Nå ble han ikke klok på denne tyskeren, men han gjorde dette.

Om morgenen kom det en soldat med mat og tok papiret. Hans mine var på ingen måte fiendtlig og vår mann ble mer nysgjerrig enn mistenkelig. Etter en lang stund kommer den tyske offiseren inn med en sivilt kledd mann som viser seg å være fra Gestapo. Men de er ikke ute etter hans liv eller militære opplysninger, bare kondolanser og oppmuntrende ord. Vår mann blir overmannet av godhet og bryter sammen i krampegråt. Mannen fra Gestapo kan fortelle at mannskapet på det bombeflyet som slapp bombene i blinde over London ikke lever lenger.

Vår mann fikk sjokk over denne opplysningen, så sa Gestapomannen videre at de allierte og tysk side var enige om at Berlin og London skulle spares. Men nå som dette var skjedd ble disse to byer nå bombet på lik linje med andre militære mål. (Dette er ikke oppdiktet) Nå virket dette som rene sannhetsserumet og livet ble noe lysere av dette. Så kom neste sjokk, han skulle utveksles med en tysk spion, så han skulle hjem. Tyskernes valg gjorde ham nesten forlegen, og hatet slapp til fordel for respekt.

Vel hjemme var krigen fått et annet fortegn og dokumentet han sto med foran graven var et bevis på dette. På dette dokumentet sto det en offisiell beklagelse fra det tyske admiralitetet som han la ned på graven. De døde ikke forgjeves for hatet som nær hadde drept ham, var nå erstattet med et ærlig savn og respekt for den fiende som tross alt var mennesker med tilsvarende historier og skjebner.