Mine litterære krumspring

En film som beveger deg

Jeg har sett en film nå, den siste til Jack Lemmon. Den handlet om sykdommen ALS, men var fri for den nesten sødmefylte selvmedlidenheten som så mange filmer fra Hollywood har.

Den heter Tuesdays with Morrie og har på mange måter forandret mitt liv, på hvordan jeg ser på døden, livet og kjærligheten.

Her kommer bruddstykker av mine tanker omkring noen av de spørsmålene som ble berørt i filmen. Det kan på ingen måte gi det fulle bildet her av hva som foregår med meg nå, men du skjønner så mye at du vil se denne du også tror og håper jeg.

----------

Hva frykter mennesker mest i dag og hva er borte fra gode samfunnsdebatter, jo begrepet døden. Det endelige ukjente vi vet like mye om som om vi er alene i universet. Men det er like sikkert som fødselen som vi til motsetning til døden feirer dypt og inderlig.

Døden er endelig for et menneske, men ikke for en relasjon . Relasjonen svinner bare hvis de gjenlevende lar også den dø sammen med kroppen eller en tid etter.

----------

Berøring kan også være problematisk for mange, den er som regel koblet til frykten for å bli avvist. Men berøringens trolldom opplevde vi og søkte etter i barndommen, nå er vi blitt voksne med unaturlige grenser og et brennende ønske om å leve som slave i samfunnets begrensende normer for nærhet under "fremmende himler". Hvorfor skal vi leve uten denne varige og dype respekten det er å ta på hverandre for å vise alt fra empati til dype ønsker om andres fysiske velvære.

Den dype naturlige berøringen er også fjernet til fordel for håndtrykk og andre grunne visninger. Men berøring kan være den aksjon som setter et menneske i stand til å gjøre som var for ham/hun umulig før.

-----------

Hva er livet? Og hva venter vi på? Kan vi ha en fugl på skulderen som vi spør; Er dette en grei dag å dø på? Hvordan lever vi? Lever vi det livet vi egentlig skal leve? Er vi klare til «gå» på kort tid?

Hvorfor er «gamle mennesker» skjøvet ut til fordel for en fremheving av ungdomidealet og med det en fremmedgjøring av de dype og ekte livets elementer . Og livet som skulle være til velsignelse på livets landevei frem til høstens lunhet der vi lever av erfaringens honning som vi villig delte med oss til de unge der de strevet med å få livet satt i sammen til noe fattbart.

----------

Hvorfor er alle enige om dette? Vet alle om bivirkningene av dette som et kaldere og mindre gjestfritt samfunn. Vi lever i det i dag og ser utviklingen til det verre. Skal vi kaste bort hjulet hver gang for å lage et selv, med de begrensede verktøyer vi har tidlig i livet?

Dypet skaper frykt hos dem som ikke har fått med seg at noe slikt finnes, de ser sine begrensninger som karakterbyggende og vet ikke å prøve nye mentale verktøy ut. Hos dem vil samfunnet i dag fortone seg som OK med noen små justeringer. Mange av disse menneskene sitter med makt i dag og gjør jobben bare bra nok nok etter standarder som oppfattes som politisk korrekte, men hva da med hjertet?.

Vi ser kjærligheten som en del av nødvendighetene for å se vellykket og konform med samfunnets reglement for hva som kan oppnåes i det. Vi ser jo hva det gir også og tar med den nysgjerrighet som skal til. Men er vi egentlig i stand til å ta de fulle og sanne kostnadene det følger med slikt. Vi gjør som de aller fleste, vokser med oppgavene.

Når stopper denne utviklingen? Når vi oppdager dens ubetimelige stans? Eller at vi stanser den selv på grunn av nettopp kostnadene? Hvorfor setter vi stopp i det hele tatt, i betrakting av respekten for den det gjelder? Eller er det at vi nettopp respekter selve begrepet og sier stopp ?

Hva ser vi som viktig når livets høst nærmer seg, og hvorfor stanser mange opp i nesegrus beundring av livet selv. Mange ser sitt liv som viktig i disse stunder, å være der for noen holder mange i livet med fornyet livsmot og en grenseløs kjærlighet for den det gjelder.

Kan det være at eldre mennesker ser mer av livet med den modenhet det faktisk trenger for å vise seg i sin aller største prakt.

______________________________________________

Det var en av de vakreste filmer jeg har sett om disse dype temaene og fantastisk avslutning på en livslang karrière for Jack Lemmon. Jeg gråt for det meste gjennom filmen (og nå også mens jeg skriver) fordi samspillet mellom Jack og Hank Azaria var så dypt og ektefølt. Jeg trodde nesten Jack hadde ALS selv, men han døde av urinveiskreft en tid etter innspillingen. Hva han visste om sin skjebne kan jeg bare spekulere på i ettertid.

Jack Lemmons lysende karrière har jo for det meste egentlig bestått av komedier og i senere tid vært halvparten av de gretne gamle gubbene sammen med Walther Matthau. Dette har jo vært lysende spill fra begge men som humorister.

Denne filmen gir et annet inntrykk av Jack der han leverer et spill du sent glemmer og funderer egentlig på om det faktisk er Jack privat du ser her i livets høst som venter på døden.

Jeg kunne skrevet en bok om dette, en lang en, men jeg tror dette holder da neste kapittel ville inneholdt en stor porsjon meget sentimentalt stoff om min egen frykt for mye av hva som foregikk i filmen. Men det lar jeg komme naturlig senere i et enda kraftigere filmatisert uttrykk som unektelig kommer. For dette er filmer jeg vil se mer av i framtiden da jeg lærer så mye av dette underfundige begrepet "livet".